Slå ring om Kjelvika

Produsent Maja Zakariassen kommer med en alvorlig pekefinger dagen etter at Kjelvik-spillet satte publikumsrekord, og de hadde vist fram en eventyrlig bra forestilling.

Så sent som i mai var hun og andre hos arrangøren i tvil om det i det hele tatt var mulig å gjennomføre årets utgave.

Kjelvik-spillet settes opp annet hvert år, og har i årevis vært boltreplass og en viktig læringsarena for unger og ungdom som er lystne på å teste skuespiller-livet - om så bare for en uke.

Noen av årets bærebjelker i stykket, som Rebekka og Rakel Nystabakk, har selv vært med som pur-unge, og blitt bitt av teater-basillen.

Mads Sjøgård Pettersen er en annen som har gått fra Kjelvika til mye større scener.

Han er nå aktuell med filmen om Jan Baalsrud, som har premiere til jul, og har vært med i en rekke store norske produksjoner.

Maja Zakariassen sier at de merker at politikken har endret seg, både lokalt og nasjonalt.

Det kan komme til å sette et altfor tidlig punktum for Kjelvika, og magien som skapes der.

I Kjelvika får barn og unge - og noen ganger ungdommelige voksne, se og lære på prosessen med å sette opp et teaterstykke. De får erfare at hardt arbeid gir resultater.

En viktigere ting å ta med seg videre i livet er vrient å finne.

De samarbeider, de er kreative og impulsive, samtidig som er lojale mot gruppa sitt felles mål. For noen blir det med den ene gangen de er med, andre er gjengangere både der og i kulturlivet ellers.

Maja Zakariassen selv er ett eksempel, Eirin Edvardsen og Kamilla Mathisen er to andre.

Det var til slutt næringslivet i Sørfold og fylkesmannen i Nordland som la penger på bordet for å lose årets oppsetning i havn.

Slik kan det ikke være.

Zakariassen etterlyser kvalitet og profesjonalitet rundt barn og unge. Det bør hun få, i alle fall når det kommer til Kjelvik-spillet.

Deltakerne kommer fra flere kommuner, så Sørfold trenger ikke ta regninga alene. Her bør i alle fall Indre Salten, kanskje hele Salten, gå sammen og sikre Kjelvikspillets framtid.

Da tenker jeg på både kommuner, fylkeskommunen og næringslivet.

Maja og gjengen ber ikke om et liv i luksus. Bare midler nok til å lønne de som jobber med prosjektet gjennom hele året, og kanskje noen skuespillere med lønn i nærheten av tariff.

Det er de sannelig verdt.

Foran årets utgave søkte de på alt de kunne der det var sjanse for å hente ut støtte, men det var vanskelig.

Alle skjønner at i kommuner med presset økonomi, må det av og til kuttes i ting som ikke er lovpålagt eller av avgjørende betydning.

Men hvem bedømmer det?

For de unge skuespillerne som var med i The Epic Tale of Robin Hood i helgen, var nok Kjelvik-spillet av avgjørende betydning.

For dem er muligheten til å drive kulturarbeid, sammen med profesjonelle aktører, kjempeviktig.

Budsjettet for Kjelvik-spillet er lavt, men likevel framstår produksjonen som ytterst profesjonell.

Mye ble gjort, og kan fortsatt gjøres på dugnad - og det er noe av sjarmen med Kjelvik-spillet.

Men det må gå an, i budsjettene for 2018 og 2019, å finne midler til at Maja Zakariassen og de andre uvurderlige kulturarbeiderne og forbildene, ikke sitter i mai 2019 også, og lurer på om de i det hele tatt kommer i mål økonomisk.

Der det er vilje er det håp.

Her bør det være vilje.