Skulle kanskje vært prest?

De har liksom et visst traust rykte på seg. Fremst i kirka, hvitkledd som en pastinakk med lilla skjerf. Bokstavelig talt prekende om livet og ting som er langt mer høytsvevende enn det.

Men en av livets lærdommer er at det at noen er prest, er slett ikke synonymt med at de er kjedelige og asketiske folk som bare hører på NRK P2 og aldri ser på fotball.

Tvert imot, noen av de mest interessante menneskene jeg kjenner er av det geistlige slaget.

Og bare for å ha det ryddet av veien, jeg har tross alt førstehåndskunnskap om dette. I desember 2015 fikk jeg gjennom jobbtesting i Saltenposten prøvd å lede en hel gudstjeneste.

Riktignok med stødig støtte av sokneprest i Sulitjelma og Valnesfjord, Arnt Nordkil. Men det er nå liksom dette med å lede folk gjennom vanskeligheter de har betalt for, så det skulle kanskje bare mangle.

Selv om det var skummelt, er det nesten ikke noe annet som her gitt meg en så stor følelse av glede av å gjennomføre. Selv om det var en del der ute som mente at det å slippe meg til ved altertavla og på prekestolen nærmest ville føre til at jorden kom til å åpne seg og sluke denne hedningen hel.

Det er nok dessverre det aller største hinderet for at jeg skulle kunne gjøre denne jobben på heltid. Det ville nok vært i overkant hyklersk, i og med at jeg må være så ærlig å bekjenne at jeg sliter med å finne grunnlag for å tro på en Gud med stor G.

Men det betyr jo ikke at man må være uvenner av den grunn. Jeg kjenner til og med folk som heier på Arsenal, uten at det er et hinder for at vi både kan eksistere og respektere hverandre. Men ut over denne lille, men akk så betydelige begrensningen, er det mye med det å være prest jeg ser på som nærmest en drøm. Du får komme innpå, og bety noe for noen på en måte som er svært få forunt.

Du får være med på alle de store begivenhetene i menneskers liv, som de selv sier det, fra vugge til grav.

Det er en veldig stor tanke å tenke på. Å være der når man skal døpes, konfirmeres, ved giftemål og når tøflene skal leveres inn for godt. Det er noe veldig fint over det, synes jeg. Hvis man liker andre mennesker, og bli kjent med dem, kan jeg nesten ikke forestille meg et mer passende yrke.

Det måtte i så fall være journalist. Vi møter en del skjebner vi også.

Men det er noe i det å være til hjelp for andre, på et mer personlig plan. Å kjenne at man betyr noe, er kanskje den aller beste følelsen i verden.

Ikke at jeg vet det selv, men når man tror på det prester gjør, må det føles som om man går inn på klubben med verdens største wingman i ryggen.

Å vite for seg selv at man har en skaper - en som faktisk er herre over alt - som påpasser, det kan jo ikke være noe annet enn ren magi.

Men selv om det er for mye forlangt av de som ikke har den overbevisningen, så kan vi jo prøve å ta lærdom av hverandre. Det har ofte irritert meg at man går rundt og snakker om "gode kristelige verdier", akkurat som det er noe de har monopol på.

Det at man ikke skal stjele, og ikke slå ihjel, det er vel egentlig ganske greie leveregler også for de som ikke kan Johannes' Åpenbaring på rams. Jeg har sluttet å bry meg så mye om eierskapet til disse tingene, det som er viktig for meg er at man ikke skal være fordømmende og late som man har alle svarene på alt.

Prest blir jeg nok aldri, men jeg setter pris på mange av dem likevel.