En regjeringstilhenger holder opp et bilde av president Nicolás Maduro under en kvinnemarsj med krav om hans retur i Caracas, Venezuela, tirsdag 6. januar 2026 – tre dager etter at amerikanske styrker tok ham og hans kone til fange. (AP Photo/Matias Delacroix)

Skal Norge stå alene i ilden?

Den 3. januar fikk vi alle en påminnelse om de skremmende tidene vi er inne i.   

Publisert

Året 2026 var så vidt kommet seg av startstreken idet USA gikk inn i Venezuela med militær makt. Etter to timers militæroperasjon kunne de amerikanske styringsmaktene meddele at de hadde kidnappet president Nicolás Maduro hans kone, Cilia Flores. 

De ble deretter fraktet til New York. Her er Maduro tiltalt for «narkoterrorisme», og vil få en rettssak i det amerikanske rettssystemet.  

Til tross for at pågripelsen er ulovlig etter internasjonal rett, vil amerikanske domstoler sannsynligvis gjennomføre rettssaken basert på den såkalte Ker-Frisbie-doktrinen. 

Doktrinen gir amerikanske domstoler rett til å dømme tiltalte som er brakt ulovlig til landet, for eksempel gjennom bortføring.

Det er også foreløpig uvisst, men USA vil trolig nekte Maduro den immuniteten som vanligvis tilkommer en sittende president.

At USA går inn i andre land er ikke noe nytt. Landets «interessesfære» strekker seg rundt hele verden, og spesielt inn mot Sør-Amerika der redsel for kommunismen og ivaretagelse av amerikanske interesser har stått i førersetet. 

Forrige ukes militæroperasjon er dog et tegn på en ny linje fra USA. Den bryter med suverenitetsprinsippet, FN-pakten og setter en farlig presedens for den globale verdensordenen. 

Dette i følge direktør for internasjonal rett hos Chatham House, professor Marc Weller. En av verdens ledende eksperter på området. 

Vår sikkerhetsgaranti har siden etter 2. verdenskrig kommet gjennom NATO. Det har vært en hvilepute for landets nasjonale sikkerhet, så vel som en av de klareste skillelinjene blant partiene på venstresiden i norsk politikk.

Nyhetene om USA sin operasjon i Venezuela var så vidt kommet på trykk i det de amerikanske styringsmaktene løftet et potensielt nytt mål: Grønland. 

Øya er ikke bare av interesse militært- og handelsstrategisk. Sjeldne og verdifulle mineralarter, store områder med uberørt natur, og ikke minst ferskvann, er faktorer som gjør at verdens største øy er i kikkerten til den amerikanske presidenten.   

Hvordan NATO kommer til å håndtere en slik situasjon er vanskelig å si, men når generalsekretær Mark Rutte besøkte det hvite hus i fjor ønsket han ikke å ta stilling til verken det ene eller andre. Trump har selv uttalt at «Rutte kunne være "svært avgjørende" i den potensielle annekteringen». 

Mangelen på tydelige signaler fra NATO, og en svak generalsekretær, kan fort bli starten på slutten for alliansen. Og med det er også Norges nasjonale sikkerhet betydelig svekket.  

Blir trusselen om annektering av Grønland til virkelighet er NATO-samarbeidet, i sin opprinnelige form, historie. Norske myndigheter står nå ovenfor et veivalg, der kurs må stakes ut før det er for sent. 

Norge kan legge seg på en nøytralitetslinje der vi velger å stå alene uten noen form for forsvarssamarbeid. 

Dette er en strategi som, i en ustabil og skremmende tid, kan undergrave Norges suverenitet. Deriblant på Svalbard, der vi vet at det forsøkes å svekke vår legitimitet til øygruppen. 

Norge kan styrke det nordiske samarbeidet, noe som allerede har hatt en markant styrking etter at Sverige og Finland ble med i NATO i 2022. Det er også mulig å se mot en NATO 2.0 der man fortsetter samarbeidet, men da uten USA. 

Etter min mening vil beste løsning være å se mot et europeisk forsvarssamarbeid med forankring i EU. I en verden der stormaktene ønsker å ekspandere og nordområdene blir enda mer ettertraktet, er vi nødt til å være en del av en større allianse. Noe annet ville vært ekstremt naivt. 

Norge kan ikke stå alene når verden brenner.    

 

   

Powered by Labrador CMS