Sitrongult sommerminne

Våre flygende venner, både store og små, de som har gledet oss med sine daglige «varierende sangkonserter» og de som har holdt seg noe mer tause av naturlige årsaker, har tatt veien mot overvintringsområdene der sør.

De dukker ikke opp igjen hos oss før vårsola viser seg på himmelhvelven og har med seg sine helbredende stråler, og vi alle livner til igjen.

På grunn av en nokså tøff og sein vår har mange av våre trofaste fuglevenner, også rovfugler, hatt vanskelige leveforhold, noe som har gjort familieliv og hekking noe komplisert.

Jeg har blant annet besøkt de fleste gamle fjellvåk-reir-plassene jeg kjenner til i grensefjella øst i kommunen vår, og resultatene har vært nokså nedslående. Flere fjellvåkpar har vært innom noen av plassene en kort periode, for så å forlate plassen.

Trasig har det også vært å komme til flere av heiloens faste fjellmyrområder uten å bli møtt av dens velkjente og melankolske fløytetoner. Det er liksom ikke slik det skal være...

Det trofaste sangsvaneparet med fire avkom i lombolaen i Balvassdalen avbrøt oppholdet midt i juli og borte vekk ble de. Kanskje ante de at den engang så naturskjønne elva skulle «gå tørr» i løpet av sommeren - en miljømessig katastrofe og en skam er dette og intet mindre.

Det nå da være mulig å ha «litt vannføring» i denne fortidens vannjuvel og enestående fiskeelv.

Derfor var det reint oppkvikkende da jeg en julidag kom tråkkende gjennom fjellbjørkeskogen og fra en morken bjørkestamme hører noen fine «tsit-tsit» lyder. På på en liten utvekst i stammen sitter sannelig en nydelig sitrongul gulerlehann og plystrer intens - sikkert en varselhilsen om at besøkende er ankommet området.

Kanskje er det noen lesere som «stusser på» dette med gulerle, men i Norge har vi tre raser av denne vakre skapningen, hvorav her nord hos oss og den som er mest kjent i kongeriket, går under navnet såerle.

Den kan vi treffe på i våre fjellstrøk (rugefugl her) over hele landet. Den liker seg i nærheten av fuktige områder, sjelden observeres den langt fra vassdrag. Mitt sommermøte med den skjedde bare noen meter fra ei elv.

Det vi benevner for sørlig gulerle finner vi i sørnorske kyststrøk opp til Møre, mens den såkalte «engelske gulerla» blant annet påtreffes på
Jæren og Lista.

Og «alle» kjenner vi vel den klassiske og vippende rastløse linerla, som hekker nesten over hele landet og i en rekke biotoper. Vi har også rasen vintererle, som er gul, men som skilles fra gulerla blant annet på grå rygg.

Vintererla hekker spredt i Sør-
Norge, og noen også øst i Finnmark. Den har fått sitt navn fordi den overvintrer hos oss og liker seg i de samme barske omgivelser som vår nasjonalfugl fossekallen. Vinter-
erla er delvis standfugl, men en del trekker også ut av landet.

Tilbake til såerla. Jeg får en trivelig stund sammen med de fargelekre skapningene, har tre-fire stykker som svirrer rundt meg hele tiden, både i lufta og på bakken. Kommer jeg for nær, blir «de borte», men dukker fram igjen etter en stund.

Maten (insekter) finner de både på bakken og snapper til seg i lufta, og reiret har den på bakken godt skjult i vegetasjonen. Nå har den forlatt oss her nord og lagt veien helt til Afrika og Sør Asia. Det er jo intet midre enn et mirakel.

Da jeg var tilbake i august er det stille på «gulerleplassen» i fjellskogen. Bare knitringen fra min lille kaffenying og et «på gjensyn» høres mellom noe gulgrønt og høstlig løvverk...

Cato A. Hultmann