Si meg, er det valg snart?

Klokka går fort mot mandag den 9. september. På mange måter virker det som en evighet siden det sist var kommunevalg i Norge, men samtidig har det skjedd så mye at tida har gått fort.

Uansett, tida er klar for at de forskjellige politiske partiene i kommune-Norge skal posisjonere seg og få ut sitt budskap. For man kan like det eller ikke, men skal du bli hørt så må du nesten rope høyt også.

Tradisjonen tro så handler det i valgkampen ofte om å påpeke feil andre har gjort like mye som å framheve sine egne planer. Man trenger ikke skrelle mange lag av løken før både bitterhet og en og annen tåre kommer fram.

Men det er nå blitt en del av spillet, og de fleste velgerne klarer forhåpentligvis å se igjennom slikt for å finne sin egen løsning.

Men for oss som jobber i media er dette gode tider. Det er de tidene man prøver å huske i de resterende tre årene og ni månedene de som sitter i politikken nedvendigvis ikke er like mye på tilbudssida som i de kommende ukene.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet stirrende på en telefon som aldri blir besvart, i hvert fall ikke før etter deadline.

Jeg kan selvsagt ikke tvinge folk til å svare, men det hadde vært fint om de gadd når det er kritiske spørsmål i den andre enden også.

Det virker også litt vel påfallende at det plutselig renner over med tilbud om å treffe en eller annen stortingsrepresentant eller minister som gjerne vil ut å inspisere det viktige distriktet. Eller, det kan selvsagt være at vi har vært veldig heldige med sånt her, at det er helt tilfeldig av eldreministeren stikker innom til Fauske og Rognan en fin tirsdag i august.

Det er nok en liten gamble å ta for de respektive lokallagene, for det kan selvsagt hende at det er en genuin interesse for sykehjemmet som er bakgrunnen. Men tidspunktet gjør at det kanskje finnes en åpning for at det ikke er så ektefølt som det man skulle ønske.

Vi i pressen blir ofte stilt til veggs av misfornøyde politikere. De som ikke er enige i en analyse, eller som absolutt ikke vil ha fokus på en sak som det legges ressurser i å få fram.

Da sier vi ofte at det er helt fritt fram å skrive et innlegg hvor man selv fører pennen, og kan fortelle fritt i avisens leserbrevspalter om hvor udugelig en redaksjon overhodet kan være. Men likevel er det et alternativ som ikke brukes alt for mye.

Foruten før valget, så klart.

Da skal det ropes fra alle de partipolitiske fjelltoppene, ned til de stemmeberettigede sherpaene lenger ned i dalen. Det skal som regel også svares på en eller annen påstand om at et eller annet parti ikke har gjort det de sa de skulle.

Men all spøk til side, det er nå noe litt ekstra gøy med kommunevalg. Man kan si hva man vil, men det er jo her makta nærmest folk skal bli bestemt. Ja, så fremt ikke fylkesmann eller departement ikke er helt enige.

Jeg synes faktisk vi skal bruke et par minutter på å anerkjenne alle de som faktisk orker dette. Som har det i seg å ville ta avgjørelser på vegne av alle.

For det skal gudene vite, det er ikke en smertefri øvelse.

Når vi nå går inn i den siste innspurten før lokalmakta skal fordeles, så er det en litt morsom setning som stadig vekk kommer fram i den mentale minneboka.

- Du vet det er valg når politikerne ikke får tak i journalistene.

Jeg vet ikke hvem som er opphavet til utsagnet, men sant er det.

Det er gøy å føle seg ettertraktet, men det hadde vært mye bedre om det var litt jevnere fordelt. Det er ingen ting vi vil mer enn å få økt engasjement og debatt i vår avis.

Men da må dere ta telefonen i februar også.