Sannheten på internett

Er det noe vi er flinke til, så er det å glemme alt av hemninger og folkeskikk så snart vi klanker labbene over et tastatur i forbannelse.

Det er skrevet tusenvis av hyllemetre om de såkalte tastaturkrigerne som ikke kan annet enn å erklære alle andre som idioter, og at de selv åpenbart har rett i alt fra hvilket spisested har den beste pizzaen, til skolestuktur på Fauske.

Jeg har egentlig ikke lyst til å gjøre det samme i dette synspunktet, for er det egentlig noen vits?

Kommer noen til å lese dette og tenke, hmmm, kanskje jeg ikke skal kalle alle på venstresida for idioter, eller at de som stemmer på Frp åpenbart er ondskapen selv.

Svaret er mest sannsynlig nei.

Et rungende nei. Det er ikke så nøye for dem. Men på én måte er jeg glad for at de som sitter på de mest ytterliggående synspunktene fortsetter å skrive. Da vet jeg i det minste hvor jeg har dem.

Men det er skuffende. Jeg synes ikke det er stas å finne ut at folk jeg ikke bare respekterer og bryr meg genuint om, viser seg å være kapabel til holdninger og en retorikk som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn.

Det handler ikke om politisk ståsted heller, jeg snakker om måten vi snakker til og om andre. Og tro meg, om det noen gang har vært på sin plass å tenke over akkurat det, er det de to siste ukene før et lokalvalg.

Det å holde en verdighet i debatten, er faktisk hele grunnfjellet i meningsutvekslinger.

Når man går løs på karakteristikker som kun handler om å sable den andre ned for den den er, og ikke om uenighet om hva man mener og tror på, da er det bare å stemple inn og ta kvelden.

I våre spalter er det rom for diskusjon, det skulle da også smått bare mangle. Det vi tross alt driver med i media, er å følge med på saker på vegne av våre lesere. At man møter på meningsutvekslinger i saker med stor uenighet om, det sier seg selv. Det er faktisk veldig viktig, og ikke minst sunt å få andre syn på samme sak.

Men det renner fort over. Det gjør det.

Jeg skal ikke nevne navn, mest for å være grei, men også for å ikke senke meg ned til det retoriske lavmålet som flere klarer å lire av seg. Det er ironisk nok ofte de som har noen år bak seg som er verst.

Det at man lærer så lenge man lever gjelder visst ikke i akkurat denne delen av internett.

Og ikke vær redd, det handler slett ikke bare om den enkelte mannen i gata, det er minst like sannsynlig at det kommer fra noen ikke bare med ambisjoner, men også en plass på en eller annen valgliste.

Burde det ikke være lov å ha et snev av forventninger til dem? At man som et absolutt minimum skal klare å holde seg saklig? Svare på det man blir spurt om, og ikke ta rennfart ned i skyttergraven bak skjermen.

Tenk hvis man kunne tillate seg sånt når man er valgt inn? Aldri i verden, men den språkbruken man til tider ser, hadde klubba blitt slitt ned til skaftet.

Det burde være mulig å nærmest feire uenighet, for å prøve å finne ut av hva som faktisk er den beste løsningen. Om man trakk pusten fire ganger, før man kastet seg rundt i harnisk over at noen faktisk mener noe annet.

Sannheten på internett, hva er nå egentlig det. Jo, per i dag så er det sanneste man ser på internett hvem folk virkelig er. Og det er til tider temmelig deprimerende.