Samisk bosetting i Misværmarka

MISVÆR: Britta Stina bosatte seg ved Ljøsenhammeren i 1877 sammen med sin bror. Hennes liv endte i fattigdom og hun pantsatte en sølvause og en finnekniv for å berge seg.
- Jeg fant ausen på en vegg et sted i Nordland, forteller foredragsholder Arnstein Brekke og der henger den fremdeles. Britta Stina fikk den aldri tilbake, forteller han.

Ett er sikkert. Historien om samene i misværmarka er dramatisk. Vi befinner oss i Vestvatn, midt i det pitesamiske området. Rådgiver ved kulturkontoret, Arnstein brekke holder foredrag om den samiske befolkning i området.

- Fra 1700-tallet ble svenske samer, som drev med rein bofaste på norsk side av grensen. I misværmarka skjedde dette på Kosmo, Vesterli og Vestvatn.

- Noen av samene gled over i det norske samfunn. Noen ble fiskebønder kombinert med reindrift. Den mest velstående familien var familien Raipå på Kosmo.

På 1800-tallet ble grensen til Sverige stengt, og staten innførte forbud mot å ha rein.

Ville kristne samer

Fra 1700 tallet foregikk det et aktivt arbeid for å kristne samer:

-Det ble etablert sameskoler med såkalte lappskolmester og det finnes rester etter slik bosetting. I øver marka fikk man fast samisk skole fra 1700-tallet, men dette var et inngrep i samisk kultur, forteller Arnstein Brekke.

Samiske kulturminner

Mange stedsnavn i området har samisk opphav, som Loddvatn og Kiskvatn.

- I Vestvatn finnes en grav i en ur der kroppen ble sydd inn i never med torv og stein over. Det finnes også dyrebein og er en tydelig offergrav. Like ved finnes «Angraver» på flatmark. Skjelett var godt bevart, og hodeskaller ble solgt for 5 kr og sendt til Stockholm.

Stort funn

I 1960 ble området ved Arctic Cabins pløyd opp. Da kom det frem et stort funn av en gård som ble forlatt etter vikingetiden.

- Dette var samer som drev med fangst på fugl og hadde kyr. De drev også med avansert handverk som smedarbeid og arbeid med kleberstein, forteller Arnstein Brekke.

Gjensidig avhengighet

Samer og den norrøne befolkning i dalen var gjensidig økonomisk avhengig av hverandre, som da det på 1700 tallet ble etablert handel i Misvær og handlet, blant annet med samen Peter Eriksson ved Austrheim.

- I 1885 begynte samene å hugge ved, som ble fløtet på elva og solgt til Sulitjelma og Bodø og der det foregikk en utstrakt byttehandel.

Storlappen i Sørdalen

Storlappen, Johan Anderson kom til Stormoen i Sørdalen fra Ballangen i 1901. Han hentet rein i Sverige og drev en stor virksomhet til etter andre verdenskrig:

- I løpet av denne tiden var det mange konflikter og rettssaker, men Johan Anderson fikk hele 17 barn, avslutter Arnstein Brekke.

I bygdene omkring Misvær er det mange hus som har samisk opphav. Disse er registrert og fredet.

Arrangementet var i regi festivalen fra Jonsok til Olsok.

Fant sølvskatt i åkeren

Høsten 1968 holdt Johan Paaske Pedersen på med ombygging av våningshuset på sin gård på Skar i Misvær. I den forbindelse grov han en kabelgrøft, og plutselig sto han med flere små sølvsmykker på spaden.

Gravd ned

Smykkene var gravd ned samlet og ble funnet i ca. 50 cm dybde i finkornet gulbrun sand. Her var ingen sten eller annet, som Pedersen antok skrev seg fra et oppsmuldret skrin.

Funnet er ikke stort. Det veier bare 202,1 gram og består av 12 gjenstander, alt av sølv.

Flere ringspenner

Blant sakene er der 3 ringspenner, alle lukket. På de 2 minste er tornen bevart. Den ene spennen er bare 1,9 cm i diameter og ringen er riflet helt rundt.

Den andre er ca. 2,3 cm i diameter, og ringen er dannet av 5 dobbelt snodde tråder. Den siste ringspennen er 4, 7 cm i diameter. Her er ringen flat på undersiden.

Tykkest på midten

Ringene er tykkest på midten, og de tynne glatte endene er lagt om hverandre. Den neste fingerringen er båndformet, bredest på midten. På midten er det et Andreaskors med en runding mellom korsarmene. På hver side av korset er det et glatt felt som på begge sider er avgrenset av en dobbeltlinje.

Ved siden av det ene av disse feltene er det nok et kors, noe mindre enn det på midten, også med en runding mellom korsarmene. På den andre siden er plassen blitt for liten. Ett av armbåndene kan sammenlignes med et par finske, det ene fra korstogstid, det andre fra sen vikingtid.

Når det gjelder den snodde armringen, har det ikke vært mulig å finne noen parallell til endeknoppene. Imidlertid finnes det i skattefunnene på Gotland snodde armringer Den siste, som vel kommer Skarringen nærmest, ligger i et funn daterer så tidlig som 10. århundre. Når vi kommer til ringspennene, finnes det flere paralleller til den riflete ringen, både med rifler på en side og helt rundt.

Typen er antagelig opprinnelig svensk og er vanlig i Sverige på 1000- og 1100-tallet. I Norge har vi en fra Sør-Trøndelag og en fra en samegrav i Tromsø. Dessuten er det en ring av bronse i den tuften fra 900-årene som graves ut på Arstad i Beiarn.

Sjelden ringspenne

Den lille ringspennen som er snodd av flere tråder, er en vanlig type som halsring i vikingtid, men som ringspenne har det ikke vært mulig å finne noen parallell. Disse dateres til 1200-årene og første halvdel av 1300-tallet. Endelig har vi den runde spennen, og her har Tromsø Museum den eneste kjente parallell, nemlig spennen fra Kjøpsvik i Tysfjord.

Den stammer også fra et skattefunn og kom for dagen i en ur sammen med et relikviekors. Det siste daterer Kielland til slutten av 1000- eller begynnelsen av 1100-årene, og han mener at det er et nordisk og helst norsk arbeide.

Skatten fra Skar befinner seg nå på museet i Tromsø.