Samboer på frierføtter

Vi kvinnfolk er ikke så enkle å ha med å gjøre, er vi vel? Vi sier at det er «ingenting» når det åpenbart er noe. Vi irriterer oss grønn over småting uten at vi sier noe, men plutselig får vi nok og har en lang tirade om hvor for eksempel skittentøyet skal ligge til enhver tid.

Kjære menn. Jeg føler virkelig med dere enkelte ganger. I mitt tilfelle så vet jeg egentlig veldig godt når jeg bør holde munn. Men av en eller annen grunn så klarer jeg ikke. Utrolig frustrerende egentlig.

Allikevel håpet jeg innerst inne at jeg skulle komme hjem fra jobb en dag og se at det sto blomster på bordet. En aldri så liten oppmerksomhet for at jeg brukte etterlengtede fridager på å gjøre stua ferdig. Noe vi hadde utsatt gang på gang i et par år.

Helga etter var vi nede i byen for å handle. Som en gest til han dro jeg innom for å kjøpe et par biter med kvalitetssjokolade. Håpet fortsatt på at han kjøpte noe til meg når han vandret der for seg selv i butikkene.

Etter å ha svidd av noen hundrelapper (kan ha vært mer, men det tør jeg ikke regne på), satte vi oss ned på kafé for å spise lunsj. Et hyggelig lite avbrekk før vi skulle tusle hjemover.

Mørket senket seg over byen. Samboeren fyrte opp i ovnen og begynte å tenne lys i stua. Noe jeg slettes ikke reagerte på. Det er jo helt vanlig å gjøre det litt koselig inne når det er bekmørkt ute.

Han henta fram en hel masse te-lys og plasserte de på litt ulogiske plasser. «Det var da voldsomt også,» tenkte jeg.

Jeg spurte om han ikke kunne bruke noen lysestaker så det så litt penere ut, før jeg skrudde på taklyset for å se plantene jeg hadde intensjoner om å vanne.

Han skrudde det av igjen. Jeg skrudde det på. Han av.

Jeg kjente at irritasjonen kom sigende. Ikke ene og alene på grunn av denne episoden. Jeg tenkte jo fortsatt på de blomstene jeg ønsket meg.

- Jeg har kjøpt gave til deg, sa jeg og la trykk på det siste ordet, før jeg løftet opp posen med sjokoladebiter.

Så begynner jeg å sette matvarene på plass inn i kjøleskapet. Nederst står en flaske med sprudlevin. Tenker at den må ha stått der lenge.

- Kom hit, sier samboere og tar meg i hånda.

Han leier meg ut i stua og ber meg stå foran vedovnen med øynene lukket. Jeg er frista til å smugtitte med det ene øyet, men lar være. En følelse av dårlig samvittighet sniker seg innpå. Kanskje hadde han ordnet med blomster allikevel? Så har jeg gått rundt og vært et typisk kvinnfolk helt uten grunn.

- Nå kan du åpne, sier han.

Øynene faller rett på en skinnende ring i hvitt gull, med en pen liten diamant på.

- Kødder du? Er min spontane reaksjon.

Etterfulgt av brede smil og tårer. Presiserer at det var gledestårer.

Jeg svarte nesten før han rakk å spørre. Jeg var aldri i tvil. Så begynner vi å le. Mest på grunn av min oppførsel. I tillegg til alle hintene som han egentlig har gitt underveis, men som jeg har vært helt blind for. Godt vi kan se det humoristiske i det.

I fare for at jeg høres ut som et skikkelig grev. Jeg er egentlig ikke det altså. Det må jo finnes noe bra i meg hvis en person faktisk tenker at han vil dele hele livet med meg.

Det kan jo i beste fall være snakk om ganske mange år. Går vi etter hans standard i familien, så har han kanskje 70 år igjen.

Folk kan faktisk overraske på de mest utrolige tidspunkt. Når samboeren har ytret om at han har lite penger igjen på konto, i tillegg til at han har snakket om alt annet enn bryllup. Så har han egentlig hele veien hatt en plan. Den sniken.

Men han er min snik. Og ingenting i verden er bedre enn akkurat det.