Så redde for å skille oss ut

Like barn leker best, er et ordtak som anvendes en del.

I alle fall av samlivsrådgivere om valg av riktig partner.

Men alltid er det et ordtak som sier det motsatte: At ulikheter tiltrekker hverandre.

En foreleser jeg hørte på en gang sa en gang at suksess i en bedrift får en om en setter sammen et kollegium som ikke tenker likt. Da får man energi og utvikling av gode eller kanskje ville ideer.

Jeg kan bruke Saltenposten som et eksempel.

Jeg vil påstå om alle tenkte som for eksempel redaktøren, så hadde det nesten bare vært saker knyttet til natur og dyr i avisa. Hadde vi alle vært som kulturjournalisten i avisa, så hadde det blitt vel mye musikk-stoff.

Litt overdrevet, men det at vi har ulike interesser påvirker en del hvilke saker vi skriver.

I alle fall når det gjelder synspunkt slik som dette eller reportasjer i avisa.

Tar du en titt på dagens unge jenter, så blir jeg litt trist. De ser da så like ut: Langt slettet hår, gjerne bleket eller farget, stylede bryn og falske øyevipper (men her varierer det veldig hvor vellykket resultatet ser ut), trange jeans, svarte eller hvite sko.

Gjerne av samme merke, og med en Iphone i hånda.

Og så den kjedelige Svea-jakka da. Den må alle ha for å se kul ut eller riktig. Mørk blå eller svart, med pels på hetta. Noen har ekte pels, de fleste har fuskepels. Ingen Svea-jakke koster mindre enn 3.500 kroner. I alle fall om en kjøper helt ny.

Men det er jenter som går rundt i den dyrere varianten også, Canada Goose som ligger på over 5.000 og oppover i pris.

Selvsagt blir det tøft å velge annerledes eller ikke ha råd til dyr jakke eller mobil. Da skiller en seg ut i mengden, og det er det mange som er redd for å gjøre.

Kanskje er det ingen som gratulerer deg med jakka i fra Cubus eller Enter om du kommer med en heller.

Som forelder til tenåringsdøtre så vet jeg alt om maset om de riktige klærne, treningsklærne, skoene og om farging av hår. Det er ikke lett å stå i mot.

Jeg har tatt skrittet til å vise dem hvor mye som kommer inn og går ut på konto i løpet av en måned.

I håp om at de må se at det koster å leve, og at vi ikke har råd til å kjøpe alt. Og at de på sikt ikke skal havne på TV i luksusfelle-serier.

- Men da venter vi på at du får neste lønning da, var løsningen til min datter da jeg sa nei til å kjøpe ei Svea-jakke nylig.

Hva med å tørre å skille seg ut? Jeg har prøvd å argumentere for det.

Men er jeg så mye bedre selv da? Her jeg går rundt i en parkas-jakke av merke Kari Traa. Mange har lignende jakke. Mørkeblå, må vite. Ellers har jeg i dag på meg ei blå dongeribukse, ei blå t-skjorte og en grå, lang ulljakke. Håret satt opp i en kjedelig hestehale.

Vel, på en mandag liker jeg å være grå mus. Sånn er det bare.

Men du verden hvor kjedelig nettopp denne verden hadde vært om vi ikke hadde fargeklatter rundt oss. Jeg mistenker at de er blitt færre med åra - også blant oss voksne.

Og da tenker jeg egentlig ikke på hvordan vi går kledd. Men hvordan vi er som mennesker. Det er jo fargeklattene det er interessant å lese og høre om. De er også gjerne ildsjeler. Uten fargeklatten blir hverdagen grå. Valnesfjord sies å være Gore-Tex-bygda.

Men jeg synes vi har noen flotte fargeklatter. Inger Sjöberg og ballongmannen Kristian Danielsen er to av dem. Han Sylte og ikke minst det spenstige Nærmiljøutvalget. De nevnte setter farger på tilværelsen i form av opplevelser, kreativitet og stå-på-vilje.

De tør å skille seg ut i mengden.