Så kom koronaen til slutt

Den lille hvite plastfikanten på armlenet på stolen viste for første gang to streker, begge like klare som to kullsvarte ski i den hviteste nysnøen. Det var ingen tvil lenger, det man hadde fryktet i to år var blitt en realitet.

Jeg var smittet med koronaviruset.

Covid-19 var ikke lenger holdt på utsiden av kroppen. Munnbind, sprit og avstand hadde på et eller annet vis sviktet.

Ironisk nok var jeg i verre form kvelden før. Da kjente jeg den klassiske kroppsverken jeg alltid fikk når jeg ble syk litt ut over en vanlig forkjølelse. Men da var det lite å spore av smitte på testene.

På mange måter var det nesten rart at jeg ikke hadde fått korona for lenge siden. Barna i huset hadde hatt det, og jeg hadde fått beskjed om at jeg var nærkontakt så mange ganger at jeg nesten tok smitte for gitt.

Men, uker og måneder gikk uten at jeg skulle bli en del av statistikken.

Til slutt skal jeg være ærlig å si at jeg nesten bare ville få det hele unnagjort. Det var tydelig at omikron-varianten hadde to helt klare særpreg som gjorde at det måtte skje.

Det ene var at det var umulig å holde smitten igjen. Det andre var heldigvis at alle tegn tydet på at det var et langt mindre alvorlig forløp av sykdommen enn de tidligere variantene av viruset hadde å by på.

Men jeg kjente at pulsen steg noen hakk mens jeg lot det hele synke inn. Jeg har vært ekstra nervøs for å bli smittet, sterkt overvektig og stadig eldre som jeg er blitt.

Det har jo på mange måter vært varemerket til dette vanvittig ødeleggende viruset, man vet aldri.

For noen var koronasmitte en dødsdom. Andre merket knapt at de ble smittet. Ikke var det nødvendigvis sånn at form og medisinsk forhistorie hadde noe å si heller. Vi kunne lese om friske og aktive folk, noen av dem døde og andre kunne fortelle om en oppleveldse så nært slutten som det var vanlig å komme.

Samtidig kunne en over gjennomsnittlig lat og korpulent type slippe unna med et par dagers forkjølelse.

Mitt eget forløp virket å være likt de fleste andre. Det var fire-fem dager med merkbart elendig form som sakte men sikkert ble bedre. Det tok nok mer tid enn vanlig å få kondisen i gang og hosten som kom på kjøpet var av det litt mer gjenstridige slaget.

Jeg er takknemlig for at det ikke ble verre. Veldig takknemlig. Jeg er glad for at jeg fikk tre vaksinedoser som helt garantert gjorde det å bli smittet av korona til en langt mer levelig ting enn før vi hadde våpen å slåss med.

Det har vært to steintøffe år siden 12. mars 2020. Det har vært grått mange tårer og sagt mye dumt iløpet av disse dagene som kom og gikk. Alle de tingene vi har tatt for gitt tidligere, ble blåst bort på rekordtid. Økonomien rasert i flere land og reiselivet stanset opp over natta.

Men nå kommer det til å gå mot slutten, ubønnhørlig. Det vi komme andre varianter igjen, og man kommer til å kjenne på et sykdomsforløp flere ganger, men det vil vi stå av i langt større grad.

Jeg tror det vil ta litt tid å komme tilbake til normalen igjen. Det viser seg at folk er blitt vant til å sitte hjemme i stedet for å gå ut og være sosial. Det får vi håpe vi kan snu, for det er helt sikkert at den kontakten vi opplever når vi møtes, det er helt avgjørende for å føle seg som et menneske.

Koronaen kom i hus, men jeg lever. Jeg har overlevd korona. Det er jammen ikke verst.