Rebekka lager film om familiegården

- Status nå er at vi har fått produksjonsmidler som betyr at vi nå går igang med klipp, sier en blid Rebekka på telefon fra Oslo, der hun bor og jobber,

Ideen kom for mer enn fem år siden da lillesøster Rakel og kona Ida bestemte seg for å flytte nordover for å overta familiegården Nystabakkan på Engan i Sørfold.

- Vi er en familie som er opptatt av norsk landbruk og alltid har vært det. Vi snakket mye om dette og det ble sagt at ”det hadde vært kult om noen kom å lagde en film om det”, forteller hun.

Tanken var at det ville være en fin anledning å si noe viktig om norsk landbruk, til å følge prosessen med overtakelsen, se at noe skjer og utvikler seg, og ikke minst at noen tar over et yrke som sliter med
rekrutteringen.

- Jeg tenkte ikke det var aktuelt å gjøre det selv, men etterhvert som ideen vokste følte jeg at det var en ide som var for god til å la gå. Da hadde jeg plutselig dårlig tid, ler hun.

Hun har jobbet med mange typer ideer og prosjekter, og sier at mange blir det aldri noe av, men de som er gode finner sin vei.

- Det er min erfaring. Noen peker seg ut som verdt å slåss litt for, og da blir det ofte realisert, sier Rebekka, som fortsatt ser på seg selv som skuespiller - selv om hun i dette tilfellet har regien på filmen som har den foreløpige tittelen ”Sau”.

- Jeg er glad i å lære nye ting, og har ftt smaken på dette nå. Jeg jobber med selskapet f(x) produksjoner og vi har et veldig godt samarbeid. Det har det vært hele veien med både fotograf, produsent og klipper. Å finne et godt team er avgjørende, slår hun fast.

I klippen, som nå gjør at dagene hennes blir lange, skal rundt 140 timer film blir til en dokumenter på mellom 60 og 75 minutter. Det er en brutal prosess når man er investert i den med økonomi, men også med hjertet.

- Det er masse vi helt åpenbart kan se bort fra. Og det er en lang prosess å velge ut klippene. Hva vi tar med og ikke avgjør vinklingen på historien som skal fortelles. For meg som har gjort mye teater er det litt trygt med filmmediet at selv om man klipper bort noe så ligger det fortsatt på en harddisk og kan tas fram igjen, sier hun.

Prosjektet har ikke blitt slik hun trodde, og hvordan filmen blir til slutt gjenstår å se.

Læringskurven har vært bratt, oppgaven stor og prosessen lang. Det å jobbe så tett med familien har vært både utfordrende og utrolig givende.

- Det var vel ingen av oss som helt visste hva vi begav oss ut på. Men det er som noen sa om å gå over Grønland, man tar ett skritt av gangen. Jeg innså fort at dette ville ta mange år, og har levd med prosjektet lenge. Jeg har gjort andre ting innimellom eller parallelt, sier filmskaperen.

Hun har lært mye i arbeidet , blant annet å spørre om hjelp. Det er viktig når man ikke kan alt og Rebekka sier dokumentarfilmbransjen i Norge er både fin og inkluderende.

Noe av utgangspunktet for filmen er at tidligere var det gårder overalt. Når nærheten blir borte, blir kunnskapen og engasjementet også det?

- Kall det en bevisstgjøring, men uten en ovenfra og ned-holdning, av å beholde nærheten som vi tidligere har hatt i landbruket og som Rakel og Ida jobber for å fortsatt ha, sier hun videre.

Saken fortsetter under bildet

Rakel og Rebekka sine foreldre Terje og Ann Katrin hadde drevet gården i 40 år, fram til Rakel overtok 1. januar 2019.

I filmen følges overtakelsen, og Rebekka følger sin søster gjennom hennes første år som gårdbruker, og deres foreldre gjennom prosessen med å gi videre dette livsprosjektet.

Gården er et sauebruk med cirka 130 vinterfôra dyr, som fremdeles delvis drives på en gammeldags måte. Det meste av fôret legges enten i silo eller i rundball, men det er stadig deler av marka som slåes med ljå eller tohjuling, fordi det er for bratt for traktorkjøring.

Bygda er en del av Nordlands utvalgte kulturlandskap, og de som stadig driver jorda her, holder noen av de gammeldagse jordbruksmetodene i hevd, som for eksempel hesjing og ljåslått.

- Jeg vil ikke fortelle historien om et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg vil fortelle historien om at disse stedene, og denne måten å leve og arbeide på fremdeles er en del, ikke bare av vår historie, men av vår framtid.

Hver gang vi åpner kjøleskapet, lager oss et knekkebrød med ost og drikker et glass melk til, er vi i kontakt med bondens arbeid.

- Tidligere bestod Norge av mange små bruk i alle daler og ved alle fjorder. De fleste hadde kjennskap til gårdsdrift, enten fordi de bodde på gård, var nabo med en bonde, eller hadde en bestefar eller en tante som drev gård. De fleste hadde tatt opp en potet eller sett en kalving. Etter hvert har landbruket blitt mer sentralisert og samlet i større bruk, mer og mer industrielt, og det trengs færre hender for å produsere samme mengde mat som før.

- Min far lærte meg noe da jeg var liten: Man skal aldri ha flere dyr enn at man har tid til å se hver av dem i øynene hver dag. Bare da kan du være sikker på at alle har det bra, sier Rebekka.

Hun håper filmen blir en fin historie om et gårdsbruk og noen folk som prøver å leve i takt og balanse med naturen vi er en del av.

- Hvordan driver man en slåtteeng for å sikre at de ulike plantene får frøet seg før de slåes? Jeg ønsker å vise hvordan dette lille bruket gjør det mulig å drive på en måte som setter dyrevelferden høyt, og hvordan dette lett utfordres om produksjonstakten skal opp, sier Rebekka.

Premieren blir om ett års tid. Det er hun og de flinke folkene hun samarbeider med, sikter mot og jobber for.

- Jeg gleder meg veldig til å dele dette med alle andre når vi er i mål, avslutter filmskaperen fra Nystabakkan på Engan i Sørfold.