Prøv softis-gym som passer for både store og små

Fra veien kan jeg se ti eller flere refleksvester som løper rundt i snøen. I det jeg finner fram og går ut av bilen, hører barnestemmer som hyler og leker.

Når jeg kommer inn porten til Sulitjelma barnehage flokker de fleste av barna seg rundt meg.

- Er det du som skal lage softis med oss, spør en av barna meg.

Jeg blir møtt av en av de ansatte som jobber her, Kamilla Setså. Hun forteller meg at hun har vært med på å lage softis før og at hun kan hjelpe til.

Barna setter seg fint ned rundt bordet og stirrer på meg og handleposen min med store øyne. Setså begynner å finne fram alt som trengs og så begynner vi å måle opp ingrediensene.

Flere av barna ønsker å hjelpe til. Det er kø for blant annet å helle melk og fløte i litermål, eller måle opp spiseskjeer med sukker.

- Kan jeg få helle oppi fløte, spør en utålmodig jente som venter på at en av de andre barna skal bli ferdig med sin arbeidsoppgave.

Det tar ikke lang tid før noen av barna begynte å bli litt lei av å vente, de spør allerede før softisblandingen er klar om isen er ferdig snart.

Melk, fløte, sukker og vaniljesukker skal i en pose. Snø og salt i en annen pose. Det er mye hard snø i barnehagen, men det går fint å grave frem noe vi kunne bruke.

- Æsj, skal det være snø og salt i isen? Det blir vel ikke godt, ler en av barna, Danial Nana. Hva er søtere enn barnelatter, tenker jeg.

- Snøen skal i pose utenfor softisen for at den skal bli kald. Isen blir søt og god, oppklarer Setså.

Så fort posen med softis-blandingen er klar, skal den knytes igjen og legges oppi posen med snø og salt. Nå starter jobbingen.

Posene skal ristes og ristes helt til blandingen klumper seg sammen og blir til softis. Barna er veldig ivrig etter å være med å riste, men de merker fort at det er litt mer jobb enn de tror. Ristingen må vi voksne ta oss av. Barna leker og danser rundt mens de ventet på is

- Du, vil du se meg klatre opp på taket, spør en liten gutt, Rikard Løkaas, mens jeg står og rister softis-blandingen. Jeg tar en liten pause, og overrekker softisen til en annen voksen, for å se Rikard og Erik Pedersen Lybergsvik klatre opp på takene på klatrestativet.

De ler og koser seg og spør om jeg kan ta bilder av dem. Før de en etter en aker ned fra taket og lander pent i snøen. Plutselig er de på vei opp igjen.

Endelig er softisen klar, og det er mer enn nok til at alle får smake. Barna sier nam om igjen og om igjen, samtidig som de småkrangler litt om strøsselet.

- Jeg vil ha mer, sier flere av barna gjentatte ganger. Det er tydelig at de synes det var godt.

- Kan jeg få mer? Jeg har ikke fått, bare to ganger, hører jeg fra bakgrunnen.

Mens vi spiser is kommer noen andre barn innom. De er akkurat ferdig på skolen som er i samme bygg. Det er fint å se de små og store barna leke sammen.

Når jeg skal til å dra stiller alle barna seg rundt meg. De spør om jeg kan være så snill kan komme tilbake snart. Antakelig fordi de vil ha mer is, men jeg tar det som et kompliment.

Flere av barna gir meg en klem før jeg drar. Hjertet smelter. De følger meg til bilen på andre siden av gjerdet og vinker til meg i det jeg kjører tilbake mot Fauske.

GRETHE ELISABETH NOMELAND