Prosjekt bunad 2023

Mai. Ordet alene gir meg bilde av lyse kvelder som aldri viker for natten. Av en vår som forhåpentligvis har nedkjempet vinteren på ordentlig og av feststemning og norske flagg. Vårens vakreste eventyr skjer i mai.

Konfirmasjonen.

Forventningsfulle ungdommer og stolte foreldre som ivrer etter å gjøre dagen perfekt. Alt skal klaffe. Været (vi har et sterkt håp), bildene, talene, maten og ikke minst kakene. Så det absolutt viktigste; Bunaden. Plagget som virkelig symboliserer nygrønne og lyse maidager og frisk ungdom med eplekinn.

Vår yngste datter skal konfirmeres denne våren. Store forventninger blir gradvis til virkelighet og konturene av en perfekt dag er tegnet. Det meste ser ut til å falle på plass. Unntatt en ting;

Bildet av tre flotte døtre i nydelige nordlandsbunader med stolt mor i like flott bunad.

Stryk siste del av setningen. Ikke misforstå; jeg er uhorvelig stolt! Men…

MAI 2022:

Etter to år med nedstenging og hjemmekos med selvmedlidende snopspising kombinert med en aggressiv overgangsalder står jeg der med resignasjonen hengende foran meg i skapet.

Det er fem år siden vi hadde konfirmant og bevisstheten om at vi igjen skal få være med på vårens vakreste eventyr om ett år, gjorde at jeg i mai i fjor så virkeligheten i øynene og hentet fram bunaden. Igjen ble forventningens bilde hentet fram og jeg turte å se for meg at vi skulle få oppfylt bildet med tre bunadskledde døtre og stolt mor i sin bunad. Som det tredje og siste kronen på verket, liksom.

Håpet stiger virkelig da selve prøveseansen starter. Skjorten går over hodet. Nais, sømmene holder. Håpet stiger enda mer da selve stakken kommer på, og vesten faktisk går over skuldrene. Herregud, har jeg virkelig tatt så feil av omfanget av kosekiloene? Realiteten knuser ethvert, ørlille håp jeg måtte ha hatt, for der stopper det bokstavelig talt opp. De graverte hektene er milevis fra å kunne møtes på midten. Det er for mye kropp mellom. Det samme skjer litt lenger ned. Det midjen egentlig skal være, ligger snop og vinkveldene fra de siste årene og hånler. Bunad 0 – Virkelighet 1.

AUGUST 2022:

Forventningene skal ikke gruses av vinkvelder og snop! Prosjekt Bunad 2023 er i gang! Jeg er topp motivert og nederst i kjelleren finner jeg fram fordums treningsutstyr og nedstøvede treningssko hentes fram fra glemselen. Tre ganger i uken skal det mosjoneres og strammes og kjøleskapet får nytt innhold.

DESEMBER 2022:

Ref til forrige spalte der jeg beskrev en litt nedadgående spiral i forhold til motivasjon og energinivå. Overgangsalderen er ikke for pyser! Høstens prosjekt kom en anelse i bakgrunnen grunnet dårlig oppmøte til avtalen med meg selv. Det er det som er så fint med selvbedrag; unnskyldningene godtas uten kritiske kommentarer. Åsså kom jo jula og da skal det jo hvert fall ikke slankes. Det forstår jo alle.

JANUAR 2023:

Alle unnskyldninger som ble brukt med stor suksess i desember er ikke lenger gyldige. Formen og motivasjonen er bedre enn på lenge og jeg er på nytt i gang. Det gås tur med hunden og det tenkes i hvert fall på kondis og styrketrening. Forventningens bilde lokker i det fjerne og på kalenderen er det lenge til mai. Dette kan gå.

FEBRUAR 2023:

Det gås fremdeles tur med hunden, kanskje ikke med samme intensitet og unnskyldningene har fått nytt innhold; VÆRET! Det er selvfølgelig helt umulig å bedrive mosjonering når været er så jævlig. Det forstår jo alle. Eventuelle motargumenter av typen: - kanskje kjøpe brodder eller – du betaler jo for treningskort på Family, avfeies med veldig dårlig hørsel.

BEGYNNELSEN AV MARS2023:

Det er to måneder til vårens vakreste eventyr og realiteten klemmer så hardt at selv den mest ihuga optimist må resignere. Ny taktikk: samtale med forventningsfull konfirmant.

Det starter meget bra med avklaring av at vi har store forventninger til dagen. Det nikkes bekreftende.

- Samtidig kommer kanskje ikke mamma til å følge kleskoden helt i hennes konfirmasjon. - Ikke? - Grunnet forhold litt utenfor mamma sin kontroll(overgangsalder, jul og været), så kan det med stor sannsynlighet bli sånn at mamma ikke kommer til å ha på sin bunad på den store dagen. – Okei, den er grei. Det blir bra uansett, mamma.

Forbauselsen blir gradvis større da to ting går opp for meg: vi har en meget oppegående og reflektert konfirmant i huset. Takk og pris for det.

Og ingenting er perfekt. Jeg skal ikke kjede dere lesere med forslitte fraser om at ingenting er perfekt og livet forandrer seg. Men livet skjer, og vi må takle det på den beste måten vi kan. Vi er det vi er.

Jeg lar selvmedlidenheten seile sin egen sjø; bunad eller ikke bunad, det blir en fantastisk dag uansett.

God vår!