Pave eller president

«Jeg er veldig for at det satses på pensjonister i yrkeslivet. Det som er trasig er jo at det ser ut til at de kun er kvalifisert til tre arbeidsoppgaver i vår tid, det er pave, amerikansk president eller eksamensvakt.»

Min gode kollega Espen ytret dette over lunsj en dag nylig, da vi var inne på en del saker og tema i den gata. Han visste ikke om han hadde kommet opp med formuleringen selv eller om det var noe han hadde lest eller tilegnet seg på annet vis. Sikkert er det, at det er et artig skråblikk på en aktuell problemstilling.

Det er jo en kjensgjerning at det ikke er en dans på roser å være arbeidssøker når man begynner å komme litt opp i årene. Om du av en eller annen grunn er utenfor fast arbeid etter at de grå hårene har meldt sin ankomst, så kan du mest sannsynlig ikke velge fra øverste hylle – med enkelte unntak.

Jobben som president for de nordamerikanske stater er allerede inne i avgjørende runder for neste periode, og pave Frans ser foreløpig ut til å være i god nok form. Og det er kanskje ikke helt fristende for alle og enhver, å troppe opp på videregående skoler for å passe på at generasjon Z ikke faller for fristelsen å bli helse-
minister rett ut fra startblokka.

I de gode gamle dager, som i mitt hode ser ut til være 80-tallet og før det, da var det sånn at folk jobbet og sleit, og da de hadde jobbet lenge nok og yngre krefter sto klar til å ta over, så kunne de trekke seg tilbake til en forholdsvis behagelig alderdom.

Flere og flere av oss har, av forskjellige grunner, enten behov for eller ønske om å bli værende i jobb også etter fylte 67 år (dette vil mest sannsynlig økes for kommende generasjoner pensjonister, grunnet forventet lengre levetid).

Noen er så heldige at de kan bli værende i en jobb de trives i, og alt er greit. Likevel. Det er også sant, at flere og flere av oss ikke har råd til å gå av med pensjon når tiden er der.

Tidligere var det vanlig at folk ble i jobben de startet i etter grunnskole/folkeskole/videregående utdanning og studier, og opparbeidet seg det de trengte for å bli pensjonist på et gitt tidspunkt, som nevnt før. Det var nærmest litt sort/hvitt. Mens nå er det sikkert oppi femti eller flere grånyanser innenfor tema pensjonssparing, og om den er god eller dårlig for akkurat deg.

Er du i tillegg uheldig og blir ung ufør eller får nedsatt arbeidsevne, eller kanskje du har vært hjemmeværende husmor, så kan det hende du ender opp lavest på rangstigen og får minstepensjon.

Endringer i regler for oppsparing av pensjon og lignende kan også gjøre at noen som har jobbet og stått på i alle år kan miste ansiennitet eller opptjent pensjonspoeng ved et pennestrøk. Det burde ikke vært lov. Det kan ikke være lov, men hvor skal vi sende klagen? Arbeidernes rettigheter har tilsynelatende gått fra å være solid forankret, og selvfølgelig etter endt yrkeskarriere, til å være gjenstand for usikkerhet og skuddpremier.

Om du i andre enden finner på å leve lenger enn forventet, så er det ikke sikkert at pengene som er satt av til deg på pensjonskontoen av staten, en arbeidsgiver eller, i større og større grad, deg selv, uansett strekker til i årene du
har igjen.

«Æ er jo blitt pensjonist, så æ må jo bare stå på»

Ordene ble ytret av en godt voksen kvinne i min nærmeste krets, som har vært ufør og fra nå nylig alderspensjonist, etter å ha jobbet så mye hun klarte gjennom hele livet både før og etter uførheten ble gjeldende som følge av sykdom.

Hva som er standard i samfunnet endrer seg hele tiden, det folk trenger for å ha et godt liv. Alle er vel enig i at vi trenger mobil, men den billigste mobilen er heller ikke gratis. Noen områder av landet må ha bil for å kunne leve, da alle nærbutikkene og lignende er lagt ned og du må kjøre til nærmeste kjøpesenter for å få tak i brød og melk, som også blir bare dyrere og dyrere.

Det er ikke lenger sånn at alle har tilgang på fisk og potet via naboen eller ”onkel Jens”. Fisk er dessuten blitt luksus og er for de færreste noe som man kan ha 3-4 gang i uka, minst, for å berge seg.

Skulle vi ha lent oss litt mer på oljefondet som tross alt egentlig heter «Statens pensjonsfond utland», for nettopp å bruke det som «finansiell reserve og generasjonsfond»?

Alt var bedre før? Kanskje var det sånn at jeg som barn og ungdom bare ikke var klar over alle spørsmål, om og hvis, tilfeller som kunne oppstå. Uttrykket «ignorance is bliss» (lykkelig uvitende) passer kanskje bedre?