På godt og vondt

Vi står midt i flyktningkrisen, og det ryker av kommentarfelt i både aviser og på sosiale medier.

Det er mange forskjellige meninger som kommer fram, og som i alle dilemma er det vanskelig å finne gode svar selv om alle gjerne tviholder på sitt eget.

Det er mange som slipper det de har i hendene, og går helhjertet inn for å hjelpe de som kommer over grensa. Du har også de som er skeptiske, og roper om dobbeltrom på sykehjem og arbeidsledighet. Med moralen om at vi må hjelpe nordmenn før vi hjelper andre nasjonaliteter.

Du har også de mørkeste skyggesidene i kommentarfeltet, med skumle meninger som helst aldri burde vært sluppet ut av de lukkede nettforaene de stammer fra.

Så vidt jeg kan se, så er gjengangeren å peke på forskjellene mellom nordmenn og andre nasjonaliteter. Vi norske, og de andre. Alt som er norsk blir plutselig så fint og flott.

Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser kommentarer som rakker ned på «utlendingene» for at de ikke engang kan snakke norsk. Kommentaren er skrevet på så dårlig norsk at man må lure på om det er en spøk.

Men hva vil det egentlig si å være norsk?

For mange holder det ikke å si at man er norsk om man er født i Norge, hvis foreldrene er født i et annet land. Handler det da om matvaner? Språk? Interesser?

Jeg er født og oppvokst i Norge. Også mine foreldre, og deres. Og deres.

Med andre ord har jeg en lang generasjonsrekke i landet. Men jeg hater fårikål. Jeg liker ikke å gå på ski. Da jeg smakte akevitt for første, og siste gang, mistet jeg smaksløkene i en uke. Og jeg kan bare første og andre vers av nasjonalsangen vår.

Jeg elsker derimot pizza og pasta. Og kaffe. Favorittmusikken og favorittprogrammene lages i Storbritannia. Det «norskeste» jeg gjør i løpet av en uke må være å spille håndball, også kler jeg på meg nordlandsbunaden hver 17. mai.

Så hvordan oppfører man seg norsk? Eller hvordan oppfører man seg svensk? Eller iransk, eller syrisk?

Skal vi svare med stereotypiene så skal vel en nordmann jakte hval, og drikke seg dritings på charterflyet til Mallorca. Mens svensken bruker korrekturlakk på dataskjermen, og franskmannen sjekker damer.

Vi kan vel heller ikke påberope oss å ha et veldig norsk kulturliv, siden vi adopterer det meste vi liker fra de engelsktalende landene.

Jeg vet ikke hva som gjør meg norsk, men jeg tenker at vi skal bruke det argumentet minst mulig. Det skaper et unødig skille mellom oss og dem. Mellom ett menneske og et annet.

På tross av at jeg ikke vet hva som gjør meg norsk, så gråter jeg hver 17. mai når nasjonalsangen synges eller når borgertoget går forbi. Av og til er det nok å høre «Mellom bakkar og berg» gjennom headsettet.

Det å få gå i den flotte naturen vår, uansett årstid og vær, bringer fram en følelse av kjærlighet for Norge og landet jeg er vokst opp i.

Når jeg reiser hjem til Sømna om sommeren, og jeg kjenner den forhatte «kusjit»-lukta. Ja, da ruller jeg ned vinduet og fyller lungene.

Det høres nok helt vanvittig ut, men for meg så bringer det fram mange gode minner om en flott oppvekst på bondelandet. Med bare bein i gresset, nattlige fjellturer i midnattssol, uendelige gressletter med bedagelige kyr og friske båtturer.

Det er disse tankene og gode minnene som dukker opp i hodet mitt når jeg står på gata i Bodø og griner av borgertoget, eller hører tonene fra «Mellom bakkar og berg».

Og kanskje det er det som gjør meg norsk? En kjærlighet til landet, uten at jeg nødvendigvis passer inn i en A4-rubrikk om norske vaner.

En trenger vel ikke være født og oppvokst i Norge for å føle det samme som jeg føler når jeg kjenner «kusjit»-lukta?

Nei, det kan alle som flytter hit og forhåpentligvis skaper gode minner for seg selv i dette langstrakte landet vårt.