På flukt fra Dagros

Jeg anser meg selv for å ha et generelt godt forhold til dyr. Jeg er selv hesteeier, er vant til både hunder og katter, og har møtt atskillige dyreraser i forbindelse med jobben.

Det er sjelden jeg er redd for dyr, men i fjor innså jeg at jeg har utviklet angst for et spesielt dyreslag - nemlig kyr.

Jeg har ikke noe problem med å være i et kufjøs, selv om lukten kan være litt intens. Men hvis jeg må være i nærkontakt med dyrene uten gjerde eller annet stengsel i mellom, da kan det bli problematisk.

Jeg er glad i å gå tur, og jeg har vært noen ganger på Leivsetodden både med og uten ungene. På sommeren går det kyr på beite der, men jeg vil ikke si at det har vært noe problem.

Helt til sommeren for et par år siden. Da vi satt der og tok fram maten vår, og ante fred og ingen fare, så merket vi plutselig at vi var omringet av kyr. Kanskje var det lukten av pannekaker på bål som fristet dem?

Noen av dem var svært nærgående, og selv om vi prøvde å jage dem bort, så kom de bare tilbake.

Det endte med at vi pakket sammen og forlot stedet.

Senere samme sommer var jeg og søsteren min på tur til Ti på topp-målet Rapen i Valnesfjord. Vi valgte å gå opp fra Røvika, og der måtte vi gå gjennom et beite.

Jeg har selv hatt hest på beite der sammen med kyr, og har ikke syntes at det har vært vanskelig, men denne dagen var noe annerledes.

Vi merket det allerede da vi var på vei oppover bakkene. Kyrne virket veldig nysgjerrige, og fulgte etter oss litt på avstand.

På vei ned igjen var det verre. Da lå de klar ved stien og ventet. Da vi passerte, begynte de å bevege seg etter oss, og kom stadig nærmere.

Det var da jeg oppdaget at det jeg trodde var snille og bedagelige kyr, faktisk var ungokser. På neste tur til Rapen tok jeg en annen vei...

Allerede på Rapen-turen følte jeg at mitt forhold til kyr var blitt en smule anstrengt.

Dette ble ikke noe bedre da jeg leste om en eldre kvinne som døde etter å ha blitt angrepet av ei ku i fjor vår.

Det hele toppet seg da jeg og ei venninne skulle gå en kveldstur til Alvenes i Valnesfjord i juli i fjor. Dette er også et område der det beiter kyr på sommeren, og slik har det vært så lenge jeg kan huske.

Det jeg ikke kan huske er at kyrne har vært så nærgående som det de var denne julikvelden. Det gikk greit da vi gikk utover, men på retur ble vi møtt av en stor flokk kyr som hadde funnet det for godt å danne en slags veisperring.

Hadde jeg vært alene, så hadde jeg garantert valgt en alternativ sti tilbake til bilen, riktignok over høyden og på stier jeg ikke har gått før, men min optimistiske og tøffe (eventuelt dumdristige?) venninne så lyst på å snike seg forbi denne levende «bommen».

Hun gikk ut i buskaset på siden av veien, og jeg skyndte meg etter. So far - so good.

Så enkelt var det selvfølgelig ikke.

En av de mest nysgjerrige og tamme kyrne hadde tydeligvis tenkt å slå følge med oss hjemover. Vi økte farten, og da gjorde den det også. Bakom fulgte resten av flokken. Vi småsprang, og kua begynte å sprette avgårde etter oss.

Vi prøvde å trampe i bakken, og vi prøvde å bruke greiner til å jage dem bort med. De stod bare og så dumt på oss.

Da vi nærmet oss noen hytter, la vi en plan om å søke tilflukt innenfor gjerdene deres. Der møtte vi en kjent person som plukket blomster i veikanten, og vi klaget vår nød til henne.

- Følger de etter dere? De er så tamme i år. Jeg skal jage dem bort, bare fortsett dere, sa hun.

Vi fortsatte i godt tempo videre, og sukket lettet ut idet vi så at kyrne snudde da hun viftet dem bort med den svære blomsterbuketten sin.

Det er ikke sikkert at ungkalvene eller kyrne ville ha gjort meg noe, men jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten når et drog på flere hundre kilo - ja kanskje bortimot et tonn - kommer springende mot meg, vill i øynene.

Jeg kommer nok aldri til å gå tur flere steder der jeg risikerer å møte disse firbeinte skapningene. Til det er jeg blitt for pysete.