Ottar var farlig nær å dumpe hele Sulitjelma

(SULITJELMA) 42 år seinere er Ottar en vaskeekte ildsjel. Mange er de som spør seg hva Sulis egentlig hadde vært uten han. Med rette.

Angeren slo inn

I 1979 kom den unge gruvearbeideren Ottar, som er fra Sørrreisa i Troms, til Sulitjelma. Han hadde valgt å bytte ut gruvejobben på Svalbard med en tilsvarende i Sulis. Ottar hadde knapt nok fått pustet inn en anelse luft før angeren slo inn for fullt.
- Det var mørkt, trist og vått. Og det var sånn trist brunt overalt. "Hva har jeg gjort nå" var tanken som meldte seg urovekkende fort.
Den da litt yngre Skjellhaug ble fort grepet av tanken om å dumpe hele plassen.
- Det var ikke mye om å gjøre. Men så kom vendepunktet, og det kom på en overbevisende måte.

Samfunnet omfavnet han

Det vesle gruvesamfunnet slo ring om den nyankomne. Han ble engasjert på mange ulike arenaer og ble med tid og stunder er del av miljøet.
- Det å bli tatt sånn vare på i begynnelsen var gull verdt for meg. Du skjønner jo det, siden jeg ennå er her, og er veldig fornøyd med det. Sulitjelma er hjemme for meg, og Sulitjelma er verdens navle, sier Ottar med et godt og varmt smil.

Fra gruve til kirke

Gruvedriften ble etter hvert historie. Historien om Ottar og "verdens navle" tok ikke slutt.
I 2003 begynte han som kirketjener-vikar. De siste fire årene har han betjent en 50 prosents-stilling som kirketjener og kirkegårdsarbeider.
- Det er en veldig fin jobb. Vi har jo en svært fin kirkegård her, og den må vi jo alle gjøre vårt beste for at alltid skal se best mulig ut. Om det er i kirken eller på kirkegården, så er jeg utrolig glad i å møte folk som gir uttrykk for at vi gjør en god jobb, sier Ottar.

Stolt fanebærer

Ved siden av jobben har den nå 66 år spreke mannen definitivt ikke fritidsproblemer. Hver dag går han en tur på mellom 12 og 15 kilometer. Han er også engasjert i blant annet politikken, i Folkets Hus, i korpset og korene Fauske blandakor og Balaklava. Her byr han på sin tenor, og stortrives med det.

- Det er sosialt og fine steder å være sammen med bra folk. Jeg er også så privilegert at jeg får bære fanen til musikkorpset. Det er en tillitserklæring jeg skal holde godt fast ved så lenge jeg makter.

Pleier konas grav

Hvor mye han enn ønsket det, så maktet Ottar ikke å holde fast ved kona Hildur. Hun ble revet vekk fra han i 2017, etter å ha blitt rammet av kreft. I dag har hun sitt siste hvilested på kirkegården der Ottar stadig er å se.

- Det kjennes godt å ha henne her, så nær på en måte. Hver gang jeg er i nærheten av graven hennes, strømmet det på med minner og gode tanker, sier Ottar, mens blikket søker seg mot gravplassen til kona som ble 64 år.
Selv om han ikke har umiddelbare tanker om å sjekke ut av tiden, så har han planen klar.
-På gravstøtten hennes står det "Vi møtes igjen". Det skal vi. Og dele graven.