- Omsorg for andre ligger i ryggraden på folk fra Saltdal

SALTDAL: Det har gått tre uker siden Helene Sandvig var på besøk i Saltdal. Som hun har gjort på alle sine innsjekkinger på snart 20 institusjoner, bodde hun sammen med både ansatte og brukere i fem dager.

Det er noe som gir et helt unikt perspektiv på å forstå hva det innebærer å skulle bo på en institusjon.

- Det veldig mange inntrykk i løpet av besøket på RIBO, forteller Sandvig til Saltenposten.

- Jeg føler at jeg kom til en bygd med veldig lange tradisjoner for det å skulle ta vare på folk. Det er tradisjoner som har vært siden det var lungesanatorium på Vensmoen, og deretter omsorgen for de psykisk utviklingshemmede. Jeg fikk umiddelbart inntrykket av at dette er noe som alle med rette er veldig stolte av, forteller Sandvig.

Hjelp til de som faller

Under oppholdet på RIBO fikk hun oppleve på nært hold hvordan det jobbes med de som trenger hjelp til å ikke falle utenfor.

- I et samfunn som aldri har vært mer åpent, så er det påfallende at det er stadig flere som sliter. Det har aldri vært så mange unge uføre, og det er noe som burde bekymre oss alle. Det har ikke samfunnet råd til. Så det var en veldig fin opplevelse å komme hit å se hva som gjøres for å hindre akkurat det, forteller Sandvig.

- Jeg ble så positivt overrasket over det de holder på med for å hjelpe de som sliter både med skole og arbeidsliv.

Få troen igjen

Det er ikke alt fra oppholdet som kan røpes riktig ennå, men det er hverdagen til beboerne som er i fokus. Det som gjøres for at man skal klare å lykkes med det å mestre en skolegang, en jobb eller det å klare seg selv.

- Jeg fikk se at de som trenger en tettere oppfølging enn det Nav kan gi kommer inn i et system som gir hjelp av trygge og gode voksne. Som gir dem troen på seg selv, forteller Helene.

- Det ga meg rett og slett et håp for framtida, for hver eneste en som får hjelp og troen på at de kan greie å komme seg videre er en seier i mine øyne. Det rørte meg virkelig å komme hit, for alle som bor der er så takknemlige over at de får være der.

- Har alle med meg

Det første programmet med Helene ble spilt inn på slutten av 2015, og sendt på våren året etterpå. Siden da har det blitt sendt 17 programmer til fra forskjellige institusjoner i hele Norge.

Alt fra fengsel, ungdomshjem og smertelindring og omsorg for de som bare har dager igjen å leve.

- Egentlig hadde vi tenkt å gi oss etter et par sesonger, men det viste seg fort at dette var et konsept som mange ville ha mer av. Det gikk opp for oss at det ligger mye uoppdaget her, så vi kunne rett og slett ikke slutte, sier Sandvig.

Hun har truffet mange mennesker med forskjellige utgangspunkt gjennom de fem årene dette har vært, og alle setter sine spor.

- Selv om det bare er snakk om fem dager, så får man en helt spesiell tilknytning. Man blir glade i hverandre, og får en respekt for de man møter. Det er bare å se på programmer som Farmen og Mesternes mester, de blir helt unike forhold dem imellom, selv om det ikke varer så lenge. Jeg tar med alle jeg møter i hjertet mitt, sier hun.

Timer med forberedelse

Selv om det virker som Sandvig nærmest bare tropper opp med bagen sin på de ulike institusjonene, er det en stor jobb bak hvert eneste program.

- Jeg vet ingenting om de jeg møter, folk som jobber eller som bor der når jeg kommer. Men vi har hatt journalister inne i god tid på forhånd og fått lagt klart hvordan premissene for programmet er. Alle skal eie sin historie, og det er lov å si nei.

Hun er klar på at det er helt avgjørende for et godt resultat.

- Vi hadde aldri fått det til uten forberedelsene, for da er de som blir møtt av meg med kamera på slep forberedt på den situasjonen.

Stille spørsmålene

Det å skulle formidle inntrykkene handler på mange måter om å være nysgjerrigper for seeren.

- Om det er ting jeg ikke forstår, så må jeg snakke med dem til jeg gjør det. Hele opplevelsen av det gjør meg veldig takknemlig og ydmyk. Jeg synes folk er modige og åpne når de forteller om livene sine, for flere hundre tusen der ute.

- Men mange av den har en motivasjon som er større enn seg selv. De vil kanskje bryte med fordommer. Jeg tror mange vil si noe om hvordan det er å leve med å være den de er. Prøve å bidra til at folk skal forstå, sier Helene.

Glemmer ikke Sandra

- Er det noen spesielle opplevelser som har satt seg for alltid gjennom disse innspillingene?

- Ja det er det. Episoden på hospits i Oslo var spesiell i utgangspunktet, Man har alt av sanseapparat er i full beredskap. Det er lyder man ikke har hørt før og lukt av alt fra oppkast til amfetaminsvette, forteller Helene på telefonen.

- Det er en knallhard hverdag, hor alt handler om jakten på penger til dop. Det universet var så rått at det sitter for alltid. Men der traff jeg Sandra som har levd hele livet i rus. Narkoman siden hun var 11 år. Hun fortalte at det ikke var noen der som var vennene hennes, ingen som var glade i henne. Det handlet kun om å spille tøff for å overleve.

Men det var da hun fikk se den ekte og gjensidige kjærligheten hun hadde til sykepleier Gull som er innom noen dager i uka.

- Så der lå Sandra på benken og fikk behandlet et stort sår på foten, og var fly forbanna på alt og alle. Men møtet mellom Gull og Sandra er et helt nydelig eksempel på det å bli sett som menneske, og ikke som det som er vanskelig. De to hadde en gjensidig respekt for hverandre som jeg aldri kommer til å glemme. To fullstendig forskjellige utgangspunkter, men likeverdige mennesker, forteller Helene.

Se og bli sett

Om det finnes en rød tråd gjennom alle episodene av Helene sjekker inn, så er det nettopp behovet for å bli sett og anerkjent for de som man føler som ligger i grunnen.

- Det er helt vesentlig for oss alle, om man er konge eller narkoman, behovet for å bli sett er så viktig. Jeg føler at vi trenger flere program som dette. I vår verden hvor vi snakker i store bokstaver og gjerne lager fiendebilder, må vi heller prøve å fremme forståelse og menneskelige verdier, uten å være moralister. Vi må tørre å være litt modige, sier Helene.

- Jeg har lært mye om det å være modig i løpet av denne serien, og det håper jeg seerne har også.