Om ungdom og naboen

... prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere».

Neida, jeg har ikke begynt å sitere kommentarfelt fra nettaviser. Dette sitatet er 2.400 år gammelt og tilskrives filosofen Sokrates. Men det kunne like gjerne vært skrevet i dag. Det er liksom greit å uttale seg sånn om ungdommen. Vi som begynner å bli godt voksne, kan når som helst sukke, riste litt på hodet og si «Du vet - ungdommen nå til dags».

Hvis vi da snakker med noen på vår egen alder eller eldre, er det rimelig sannsynlig at vi blir møtt av et forståelsesfullt nikk. Ja... Ungdommen nå til dags.

Jeg har selv brukt det uttrykket noen ganger den siste drøye måneden. Og det med god grunn. For ungdommen nå til dags... er intet mindre enn imponerende.

De siste ukene og dagene har vi lest om elever som streiker for å sette fokus på vår tids, og ikke minst framtidens, klima- og miljøutfordringer. Det som startet med ei 15 år gammel jente i Sverige har spredt seg og blitt en bevegelse som tas på alvor.

Ungdom ønsker å være med på å påvirke sin egen fremtid og ber politikere og voksne om å gjøre noe. Ungdommen bryr seg.

Men min inspirasjon for å skrive noe pent om ungdommen er først og fremst denne: For en drøy måned siden, 7. februar i år, rammet tragedien Fauske og vi mistet to flotte ungdommer i en trafikkulykke.

I de dagene bet jeg meg merke i to ting. Det ene er at Fauske med ett var et veldig lite sted. Alle var berørt. Ikke nødvendigvis direkte eller personlig, men alle var berørt. Alle jeg snakket med hadde et forhold til det. Alle visste. Alle følte.

Det andre var ungdommen. For en aldeles nydelig gjeng! Jeg var på videregående den torsdagen som en del av kriseteamet. Der fikk jeg se ungdom som på en helt fantastisk måte tok seg av hverandre, som viste omsorg og som brydde seg. De så hverandre.

Vi har lett for å tro at de går rundt i sin egen verden, med sin egen telefon og i beste fall sin egen lille klikk av kamerater eller venninner. Men tro meg - de ser hverandre. Ei jente kom med armen rundt ei venninne som gråt, tok henne med bort til meg, satte henne på en stol, pekte på meg og sa «Han kan du snakke med».

Det kom ungdommer bort til oss, bekymret for de som satt alene og ba oss gå og snakke med dem. Men stort sett var vi overflødige. De så hverandre, de holdt rundt hverandre, de tok seg av hverandre. Midt oppi alt som var vondt og uvirkelig, var det helt fantastisk å se hvordan de er når det virkelig står om.

Joda, man kan si mye om ungdommen nå til dags, men når det virkelig trengs da går de oss voksne en høy gang når det gjelder å stille opp for hverandre, se hverandre og bry seg om hverandre.

Så vil kanskje skeptikeren i meg og flere med meg tenke «Ja, men hvor lenge varer det?». Men det er jo poenget. De er der når det virkelig trengs. De stiller opp når det virkelig kniper.

Så gjør de nok lure og mindre lure ting de som alle andre, men ikke kom til meg og rist på hodet og si «Ungdommen nå til dags».

Så skal jeg nesten bytte tema og snakke om naboer. Det er riktignok ikke et begrep som har de samme negative assossiasjonene som ungdom, selv om Prima Vera på 80-tallet prøvde så godt de kunne. Men likevel. Nabokrangel, nabovarsel, naboklage... Det finnes noen. Av og til så lurer jeg på hvorfor vi måler avstanden til naboen i steinkast.

Jeg tror jeg må ha vært veldig heldig. Før vi flyttet til Fauske, bodde vi på Nordkjosbotn. I nabohuset der - som for øvrig var grått - bodde det en mann som het Jørgensen. Han hadde snøfres. Det betydde at jeg slapp unna en god del snømåking på vinteren.

Da vi kom til Fauske, ble vi boende rett over veien for et grått hus. Der bor Jørgensen. Med snøfres. Det er bare en ting som er bedre enn å ha en god nabo - og det er å ha en god nabo med snøfres.

Sist jeg var ute og måket snø kom en av mine andre naboer gående forbi. «Vi har snøfres ståandes - du ska bærre kom og lån katti du vil». Jeg liker nabolaget mitt.

Tilbake til 7. februar og dagene som fulgte. Jeg har hørt (og fått lov til å fortelle videre) historier om naboer som kom innom. Naboer som kom med blomster, naboer som kom med middag, naboer som kom med kveldsmat, naboer som kom og tok oppvasken, naboer som tilbød seg å ta husvasken.

Naboer som ikke visste hva godt de kunne gjøre for de som var rammet. Det er sannelig ikke bare jeg som er heldig med naboene mine.

Så til alle dere - ungdommer og naboer - tusen takk. Dere er de som gjør at vi kan gå framtida og hverdagen i møte med glede og optimisme. Alt i verden blir vel aldri helt som vi skulle ønske det, men med ungdom og naboer som dere, så står vi han av.