Nytt år – nye...

Her er det mange alternativ. Nytt år, nye muligheter er jo det mest åpenbare. Men også Nytt år, nye nyttårsforsett. Nytt år med blanke ark og fargestifter til. Noen vil ha det til at det er «Nytt år – nye muligheter for nederlag…».

Vi får håpe at det er sagt med et glimt i øyet. Apropos Glimt – Nytt år, nye muligheter for seriegull!

Uansett hvordan vi snur og vender på det, kommer vi ikke unna det faktum at det er et nytt år – i alle fall for oss som følger den gregorianske kalenderen. (Visste du forresten at ved innføringen av den gregorianske kalenderen, hoppet man i 1582 fra torsdag 4. oktober til fredag 15. oktober?)

Vi har altså kommet til år 2020. Vi må bare øve oss på å skrive det. For min del pleier det å bli et stykke ut i mars før jeg helt har vent meg til å skrive årstallet riktig.

I dag skriver vi 4. januar. Det betyr at ganske mange av nyttårsforsettene allerede har begynt å gå i oppløsning. Medlemslistene på treningssentrene er fylt opp og mange av oss kommer til å være gode støttemedlemmer der en god stund før vi gir oss.

Det er i sånne stunder at jeg på et vis beundrer motet vårt og optimismen vår. For det skjer jo hvert eneste år.

Men på tross av alle tidligere knuste nyttårsforsett som ligger bak oss, så tenker vi at «i år, derimot...». I år skal jeg jammen ta meg på tak og gjennomføre det.

Jeg lurer av og til litt på om ikke tilnærmingen til nyttårsforsetter på et vis kan minne litt om tilnærmingen mange har til jul. Vi forbereder oss i lang tid, planlegger og gleder oss. Så kommer nyttårsaften – eller forsettsaften.

Vi feirer – og det er vel da feiringen og forsettene er på det sterkeste. Første juledag – første forsettsdag – joda. Vi er med. Det blir 2. dag, 3. dag og det begynner så smått å svinne. Det diskuteres fram og tilbake om når jula skal hives ut. 13. dag jul eller 20. dag jul.

Det kan vel fort være sånn at nyttårsforsettene er kastet ut lenge før både 20. og 13. Et lite ønske i så måte kan vel være dette: Måtte dine problemer vare like lenge som dine nyttårsforsett.

2020 har det altså blitt. Men vent litt… 2020?? Hvordan i all verden gikk det så fort? Det var jo nettopp OL på Lillehammer i 1994 jo!

Denne betraktningen er nok litt avhengig av alder. For noen er det helt naturlig at 2020 er her allerede – men jeg tror at jo eldre man er, jo merkeligere er det. 2020??

Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, var 2020 så langt fram i tid at det sannsynligvis aldri kom til å bli det. 2020 – da ville jeg snart være 50 år – og så gamle var det vel nesten ingen som ble?

Og hvis det ble 2020 noen gang, ville vi i alle fall ha flyvende biler, roboter og sånt. Det at det er 2020 betyr at det for 40 år siden var 80-tallet. Tenk på den dere som er på min alder.

Nytt år, nye muligheter? Tja… vi har vel mye de samme mulighetene i dag som vi hadde forrige uke. Men likevel. Det er noe med denne nyttårspasseringen. Årsskiftet er en milepæl hvor vi kan legge noe bak oss og se fram mot noe nytt.

Det sies at optimisten er oppe til midnatt på nyttårsaften for å hilse det nye året velkommen. Pessimisten for å sørge for at det gamle forsvinner.

Jeg vil vel hevde at det finnes elementer av optimisme i begge tilnærmingene. Det kan vel være så ymse. Det er likevel sånn at noen har lagt bak seg et 2019 som stort sett var fullt av gleder og seire.

Andre ser tilbake på et år med tap og tunge stunder. De fleste av oss har vel opplevd noe midt imellom eller litt av begge deler.

Så står vi her i begynnelsen av januar. En måned oppkalt etter den romerske guden Janus, guden for begynnelse og slutt, for porter og dører. Med ansikt både foran og bak på hodet, så han både forover og bakover i tid.

Og sånn er det vel med mange av oss også når vi passerer nyttårsskiftet.

Uansett hva kynikeren i meg måtte si om at skillet mellom 31. desember og 1. januar egentlig ikke er mer spesielt enn overgangen mellom hvilke som helst andre dager – så er det noe der.

Årsskiftet er en tid for refleksjon, for å dvele litt ved det som har vært og å se framover mot det som ligger foran.

Kanskje januar 2020 skal være den måneden hvor spaltisten i Saltenposten legger bort kynismen, realismen eller hva han nå kaller det. Kanskje dette skal være årsskiftet hvor han omfavner mulighetene i et nytt år og tror at nyttårsforsett faktisk kan holde.

Nytt år – nye muligheter. Skal vi ikke si det? Skal vi ikke se fram mot året som kommer og håpe og tro at det blir bra? Og kanskje enda viktigere – skal vi ikke gjøre det vi kan for at alle de vi deler hverdagen med skal få et bedre år enn i fjor?

Selv har jeg ett eneste nyttårsforsett – det samme som i fjor og året før: Jeg skal kutte ned på antall nyttårsforsett. Det går bare sånn passe.