Nytt år – nye muligheter for nederlag

Neida. Jeg har det ikke sånn. I alle fall ikke nå. Overskriften er hentet fra – eller i alle fall
direkte inspirert av – et fantastisk foredrag jeg var på en gang. «Motarbeider» kalte de seg og foredraget het «Ny dag – Nye nederlag! Festforedrag for flygel og flipover».

Det var en fantastisk oppvisning i hva som kan skje hvis man snur ting litt på hodet og rister litt i noen av de (av og til) tomme flosklene om positivitet og arbeidslyst som vi oversvømmes med. «Yrkesaktiv er vel litt misvisende. Da er det vel mer ærlig å si, som noen sier, «å stå i arbeid»»

Det jeg (kanskje) egentlig mener å si med denne overskriften er «Nytt år – nye muligheter for å leke med språket» eller «… nye muligheter for ordspill». For der er jeg. Alltid. Nærmest uansett humør. Man skulle jo kanskje tro at ordspill og språklige krumspring var forbundet med de dagene i livet hvor humøret er på topp og man er full av overskudd til tant og fjas. Heldigvis ikke.

Heldigvis finnes det mennesker som har greid å leke i hop en masse ordspill også for de litt kjipere dagene. Nils-Fredrik Nielsen er en av dem. Han har i alle fall samlet dem mellom to permer. Eller – egentlig mellom mer enn to siden han har gitt ut flere bøker og det finnes opptil flere eksemplarer av hver bok, men la nå det ligge for nå. «Tristesser i utvalg» kalles de. Og bøkene har aldeles nydelige titler: «Det er aldri for sent å gi opp», «Det er aldri for tidlig å angre», «Det er aldri umulig å mistrives» og «Det er aldri for grått til å være sant».

Jeg elsker det! «Det mangfoldet av svart og grått som livet er». På samme vis som det er mørkesvart depressivt, så er det også fantastisk morsomt. Ikke fordi det er spektakulært morsomt å ha det sånn at «Det er de små, enkle tingene i livet som er med på å gjøre det meningsløst». Ikke fordi det gjør livet lysere å vite at «Et smil kan være falskt, men en ørefik er alltid ekte.» Nei – men fordi disse skråblikkene på det litt mørkere aspektet ved hverdagene våre er med på å gjøre dem mer utholdelige. Alt som det går an å le av – eller i det minste trekke litt skjevt på smilebåndet av er litt lysere enn der det ikke går an. Sånn sett mener jeg bestemt at språket – og ikke minst å leke (og å tørre å leke) med det er viktig. Ikke bare for språkets egen del, men også for all den terapien som ligger i det.

Jeg vet jo at jeg skal produsere denne teksten selv, men tar meg den frihet og legge inn et direkte utklipp fra forlagets egen omtale av bøkene: «Her finner vi friske og depressive observasjoner fra vårt liv og levnet, formulert med stor treffsikkerhet og befriende svart humor. Aforismene* åpner for et innsyn i det mangfoldet av grått og svart som livet er. For alle som finner glede i det nedslående, er dette en stor trøst.» *
(Jeg måtte også google «Aforisme»)

Jeg tror at noe av fasinasjonen min for slike… la oss kalle det «lett bearbeidede visdomsord» er at de høres jo helt ut som vanlige visdomsord eller munnhell. Hvis jeg bare legger an en alvorlig mine, stirrer betenkt ut i lufta og sier «Den som har et hjem at alltid noe å lengte bort fra» eller «Det er vanskelig å stille seg like-
gyldig til menneskelig lidelse, men det går» så høres det jo veldig fint og gjennomtenkt ut. Jeg fremstår som klok og reflektert, kanskje i opptil flere sekunder, før de som hører på får med seg hva jeg egentlig sa. Og så synes jeg det er aldeles nydelig med de som starter som gode, solide ordtak før de plutselig svinger av i en helt annen retning. «En åpen hånd er en god start på en ørefik». Eller «Du skal ikke sparke dem som ligger nede, bare gå stille forbi».

«Når jeg tenker etter burde jeg tenkt før» er jo en liten diktesse som vel kan være sann for mange av oss. «Veien blir til mens du går deg vill». Her er vi kanskje over i tristesseverden igjen, men det er likevel til å smile av.

Så finnes det – og her vil mange si «endelig» eller «heldigvis» mange som leker med ord uten at det er mørkt eller trist. De har naturligvis min fulle og hele respekt de også. En forfatter som jeg har oppdaget i løpet av de siste årene heter Dag Evjenth. Diktesser kalles formen han skriver på. Det må jeg bare si med litt vemod at det lærte vi ikke om da jeg hadde norsk på skolen. Hvis vi hadde gjort det, tror jeg kanskje jeg ville fulgt mer med i norsktimene. Diktanalyse og «grei ut og drøft» greide aldri helt å fengsle meg. Men det tror jeg at denne typen bruk av språk kunne gjort. Etter min mening burde ordspill burde og lek med språket stått på pensum i norsk fra
ganske tidlig.

Og sånn helt avslutningsvis skal jeg komme med et av de fineste eksemplene på at de mer negative ordtakene vi har også kan snus på hodet. Bare ved hjelp av et ekstra punktum har han altså tatt en av de mest stusselige setningene i verden og gjort den til to – og dermed også til noe vi faktisk kan ha bruk for.

Så med disse ordene ønsker jeg dere et 2023 med språklig lek og humor – også på de tunge dagene:

Du skal ikke tro.

Du er noe!