Når prisen for det grønne skiftet blir for høy

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

Blastr Green Steel vil etablere grønn stålproduksjon i Sørfold og Fauske. Det kan være nyttig å spørre seg hvor bærekraftig et hvert foretak som kaller seg grønn er, og hvilke sosiale og miljømessige ringvirkninger det kan få. FN’s bærekraftsagenda fremhever at ingen skal utelates i den grønne omstillingen. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) peker på at «det grønne skiftet i mange sammenhenger får store konsekvenser for nettopp urfolk, som bidrar lite til klimagassutslipp globalt, samtidig som urfolk kommer til å rammes særlig hardt av klimaendringer – både på kort og lang sikt”.

Alt tyder på at nettopp dette nå er i ferd med å skje i Sørfold og Fauske.

Vindkraftsanleggene som planlegges er større en Fosen Vind DA på Fosen-halvøya, som hittil er Europas største landbaserte vindkraftanlegg.

Realiseres Blastrs planer får befolkningen i Salten et massivt vindkraftsanlegg i et område som brukes for blant annet rekreasjon, matauk og tradisjonell naturbruk. Dette er også helt uunnværlige beitearealer for to reinbeitedistrikter.

Reindriften i området har sagt tydelig nei til vindkraftverk uansett vilkår. Reindriften i regionen står i et krysspress for å beskytte beitearealer mot stadig økende grad av inngrep og forstyrrelser.

Rovvilt påvirker også bruken av beiteområdene, og gir store årlige tap, både som direkte tap og i tilgang til beiter. I tillegg skaper klimaendringene vanskelige snø og isforhold; det er blitt tøffere for reinen å finne mat. Summen av dette gir fragmentering av beitene og reduserer fleksibiliteten i reindriften. Både vår forskning og reindriftens egne uttalelser tilsier at for å kunne drive en bærekraftig reindrift i Salten er det helt nødvendig å sikre de eksisterende beitearealene.

Med klimaendringer og sumeffekten av andre inngrep er vindkraftutbygging uforenlig med reindriftens behov og situasjon i Salten. I tillegg til en utstrakt utbyggingsfase, viser forskning fra både Norge og Sverige at driftsfasen har sterk negativ påvirkning på dyreliv og reinens valgmuligheter av beiter i og ved vindkraftverk ettersom støy og rotorbevegelser pågår kontinuerlig. Forskningen på vindturbineffekter dokumenterer at alt etter terrenget unnviker reinen turbinene med alt fra et fåtall kilometer opp til halvannen mil.

Høyesterettsdommen fra Fosen-saken la til grunn at de samlede effektene av vindkraftverkene og tidligere inngrep truer reindriftens eksistensgrunnlag. Høyesterett slo fast at utbyggingen krenket reindriftens kulturvern etter den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

I konsesjonsprosesser spiller kommunene en nøkkelrolle. Dersom kommunestyrene sier nei, er det gode muligheter for å stoppe prosessen før den kommer ordentlig i gang. Ansvaret ligger nå på lokalpolitikerne som må ta stilling til hvorvidt det skal iverksettes en konsekvensutredning og eventuelt gis grønt lys for igangsettelse. Reindriften vet av erfaring at konsultasjonsprosessene og konsekvensutredninger ikke alltid er like gode til å inkludere reindriftsutøvernes egen kunnskap.

Når det gjelder reindrift vet vi allerede nok til å si nei til utbygging. Det vil være tråd med internasjonal urfolksrett og FNs Naturpanel som sier at: Tap av natur er en like stor trussel som klimaendringene.
Forfattere:
Camilla Risvoll, Seniorforsker Nordlandsforskning
Jan Åge Riseth, Sjefsforsker NORCE
Susanne Normann, Seniorforsker Nordlandsforskning
Majken Paulsen, Seniorforsker Nordlandsforskning
Svein Morten Eilertsen, Seniorforsker NIBIO