Nærhet til en utsendelse

De færreste av oss er så ufølsomme at vi ikke blir berørt av familien Petrosjan Abrahamyan traumatiske opplevelse mandag morgen klokka sju. Da kom politiet for å sende dem ut av landet.

Familien har bodd nesten ni år på Rognan mottak. Av tre barn er to født i Norge. De går på skole og i barnehage, og har vennene sine her. De to minste barna kan bare snakke norsk. Fortvilte venner av familien møtte opp på mottaket for å ta farvel. Det ble en tårevåt avskjed for mange. Aviser, radio og TV ble varslet om den tvilsomme utsendelsen. Det ble en rikssak.

Heldigvis grep Oslo tingrett inn, og fulgte begjæringen til familiens advokat, Terje Stifjell om å stanse utsendelsen.

Noe annet skulle bare mangle.

En ny forskrift er nemlig like rundt hjørnet. Venstre og KrF har sørget for at den nye regjeringen vil gi amnesti til barn som har vært i Norge i lang tid. Den kan berge familien på Rognan fra utsendelse.

Noen vil alltid hevde at familien burde reist for lenge siden, da de fikk det første avslaget på opphold i Norge. Slik flere andre barnefamilier kunne ha gjort.

Så enkelt er det gjerne ikke. I denne saken er det for eksempel uenighet om moren i familien har oppgitt feil statsborgerskap eller ikke. Uansett har tiden gått, og barna er blitt norske.

Når et dilemma kommer oss nært nok, får vi gjerne et annet perspektiv på saker vi ellers har lett til å ta stilling til. Slik sett har vi hatt godt av å bli kjent med familien på Rognan.

Vi har alle godt å av få mennesker å forholde oss til, og ikke bare regler. Da bruker vi også følelsene våre når vi skal vurdere en slik sak. Ikke minst når vi kjenner på barnas situasjon. Det er de som ville vært ofrene i denne saken, dersom utvisningen hadde gått sin gang.

.

Dessuten håper vi at familien på Rognan har gjort oss litt mer reflekterte i spørsmål som handler om flyktninger. Vi bør ha rom for å være litt mer menneskelige.