Nå er det tilflytting til den lille bygda Jäckvik

– Vi har et sterkt samhold i familien, men jeg hadde egentlig ikke trodd at ungene ville bo her igjen etter at de flyttet for å gå på skole. Nå er alle tre her og det er helt utrolig.

– Jeg kan ikke bli lykkeligere enn av å se at barna vil bli og jobbe her, sier Thomas Westerlund.

Gründeren blir rørt av å snakke om retningen livet har tatt de siste årene, både for han personlig, men også for hjemplassen Jäckvik.

Fant den beste

Her ble han født i 1961, og da var det flere bofaste i fjellbygda. Skole hadde de fram til 1984, men da var det slutt. Fraflyttingen var iferd med å ta knekken på Jäckvik.

– Det fantes ingen jobber her så de fleste flyttet ut i verden, mot kysten og til de store stedene. Jeg ble igjen. Det var mange gamle folk også, men da de falt fra var det ikke mange igjen, sier Westerlund.

En stor interesse for jakt og fiske var med på å holde han igjen. Om det kunne gå, ville han fortsette med turistbedriften faren hadde starta med 7-8 hytter, og bygge videre på det. Han var i tvil om det var mulig å finne en kvinne som ville bo i Jäckvik.

– Men jeg fant den beste en kan tenke seg, sier Thomas Westerlund.

Og nå skjer det ting på det lille stedet langs Silvervägen, utviklingen ser ut til å kunne snu. Jäckvik har for første gang på årevis fått tilflyttere.

Ta ansvar

– Tar ingen andre ansvar må vi gjøre. Vi vil at det skal være utvikling, vi skal framover og ikke bakover, sier Anne-Kirsti Westerlund.

Ektefelle og forretningspartner, blid og bestemt. Alltid i farten på butikken. Det er 31 år siden Rognanjenta bestemte seg for å satse på kjærligheten i Sverige.

– Jeg har ikke hatt tid til å se meg tilbake, og ikke angret meg en dag, sier fru Westerlund.

Året er 1989. Jäckvik har enda ikke nådd bunnen når Anne-Kirsti begynner å jobbe i hjemmehjelpen i kommunen. Og det er to konkurser som blir starten på det livet hun lever i dag. I 1992 blir lokalbutikken stengt og gjør det umiddelbart mindre attraktivt å feriere i bygda. Det er dårlige nyheter for driverne av Jäckviksliften, og ektemannen som driver med utleie av hytter.

– Det var ikke bensin, ikke melk, ingenting - og seks mil til Arjeplog, sier Westerlund.

27 år

Derfor slo hun og svigerinnen seg sammen om å overta butikken. De snakket med konkursbestyreren og banken, og fikk nøklene til den gamle butikken. 5. mars 1993 åpner de dørene.

– Det er 27 år siden vi overtok og åpnet i vinterferien. Jeg var gravid med min førstefødte som kom i mai, og siden har det bare rullet på, sier Westerlund.

Grensetrafikken har økt år for år, og det samme har arbeidsmengden for familien Westerlund. I 1997 overtok de Jäckvikliften sammen med andre investorer etter nok en konkurs.

– Etter noen år kjøpte vi ut de andre slik at vi jobbet for oss selv. Nå er vi to store arbeidsplasser her, selv om mye av jobben er sesongbetont, sier Westerlund.

På nybutikken har hun åtte ansatte, og i slalåmbakken er det en helårsansatt vaktmester, i tillegg til sesongarbeid.

Håp

– Jeg håper vi kan få flere folk hit som kan jobbe, slik at vi kan ha flere ansatte, skape flere årsverk og utvikle mer.

Ordene kunne trillet ut av munnen til både Thomas og Anne-Kirsti Westerlund. Men det er eldstedatter Ida-Maria som snakker, mens hun pakker varer i kjøledisken.

Foreløpig er hun den eneste av barna som har tatt høyere utdanning, og som siviløkonom har hun fått ansvaret for det aller meste av papir- og økonomarbeid. Men i likhet med resten av familien tar hun i et tak der det trengs.

Nære bånd

Som alle andre familier, er det ikke idyll hvert minutt, men siviløkonomen synes det er veldig morro å kunne jobbe med sin nærmeste familie.

– Vi står hverandre nært og når vi er så ”tight” betyr det mye at vi kan gjøre dette sammen, sier Westerlund.

I barndommen så hun på foreldrene som superhelter, som klarte å gjøre alt de jobbet for.

– Vi har store sko å fylle etter mamma og pappa, og det at vi skal hjelpe til og kanskje overta en dag, det gjør meg stolt og glad.

Trenden snur

Ida-Maria Westerlund håper trenden har snudd for Jäckvik; at fraflyttingens tidsalder er forbi.

– Vi håper det, og vi har økt så smått. Noen nye folk har begynt på butikken og ei flyttet fra Skellefteå, sier Westerlund entusiastisk.

Hun har registrert at det er flere og flere småbarnsfamilier og unge folk, som trekkes mot idyllen ute i villmarken.

– Det kjennes ut som trenden har snudd.

– Det er blitt mer kult å være på fjellet. Det er flere og flere unge som dras hit, spesielt til bakken. Det er mer folk i hyttene, det er veldig morsomt, sier Westerlund.

Flere hytter

De siste 10-12 årene har Thomas Westerlund gravd ut og solgt 100 hyttetomter. De fikk hånd om en tomt Piteå tidningen hadde eid, og fikk regulert et hyttefelt som ble realisert i delprosjekter.

– I etappe to ble det som en eksplosjon, hytteprisene begynte å stige, sier Anne-Kirsti.

Kommunen som ikke hadde vært så interessert, fikk plutselig solgt tomtene sine i området. Det samme fikk Westerlund.

– En hytte som kommer for salg nå selges kjapt, selv om prisene kan være dobbelt så høye som et hus i Arjeplog, fortsetter Anne-Kirsti.

Pengene som ble tjent på hyttefeltet ble brukt som egenandel til Ica-butikken.

– Det er en stor investering. Vi har lagt inn det vi eier og enda litt til. Det hadde vi ikke gjort om ikke barna ville være en del av det, sier Thomas Westerlund.

Han syns det er fantastisk å nå ha åpnet en moderne butikk.

– Ikke minst for min fru som har slitt i 27 år med tunge løft, og mye annet tungvint i den gamle butikken. Dette ble en ny verden, sier han.

Ekteparet Westerlund så tidlig at de måtte jobbe hardt, om noe skulle skje.

– På steder som dette kan du ikke forvente at noe skjer av seg selv. Slalåmbakken jobbet vi døgnet rundt med i flere år før den stod på egne bein, sier Westerlund.

Kø

I dag er spørsmålet snarere; hva er det neste familien Westerlund skal utvikle. De har tillatelse til å sette opp en ny campingvogn-park, i tillegg til den de har med 115 plasser. Til en hver tid har de en kø på 70-100 plasser.

– Vi har noen tomter igjen som vi ikke har bestemt oss for hva vi skal gjøre med. Men vi har tenkt på leiligheter, det er vanskelig å finne seg et sted å bo her, sier Anne-Kirsti Westerlund.

Alt henger sammen med alt for familien Westerlund.

– Vi har skiheisen, de kan kjøpe fiskekort her, jaktlisens, vi tar bestillinger for Systembolaget. Uten butikken ville ikke skibakken gått så bra, og butikken går bedre fordi vi har bakken og vognene. De trenger hverandre for å si det sånn, sier Frida Westerlund.

Må ansette

21-åringen er yngst i familien og i hovedsak på jobb i butikken, men hjelper også til med blant annet pubkvelder på Fjällcenteret. Hun jobber minst 11-12 timer om dagen i perioder, og ser behov for flere folk.

– Vi ser ganske kjapt at vi trenger flere i arbeid på butikken, så vi må se om vi finner noen som vil flytte hit og jobbe, sier Westerlund.

Hun ga opp storbylivet på skole i Luleå etter kort tid. Friluftsliv hjemme fristet mer. Slik er det også for storebror Jesper.

– Jeg har bodd 6-7 måneder i Luleå, og jeg spanderte kanskje 2-3 helger der. Resten av tiden kjørte jeg hjem, sier Jesper Westerlund.

Hjemmekjær

Alle søskene er hjemmekjære, og har lignende historier om hyppige turer hjem under studiene.

Jesper mener alle søsknene har tatt mye etter sine foreldre.

– Mamma og pappa er bestemt og fullfører det de begynner på, og alle vi søsknene er på samme viset, sier Westerlund.

Han håper andre med forretninger flytter til bygda.

– Det hadde vært morro om flere ville flytte hit, og gjerne starte egne foretak slik at vi får et bedre tilbud her, sier han.

Det samme håper faren på, kanskje kan han og Anne-Kirsti få mer fritid framover.

– Det blir ganske mye jobb her, så vi håper at flere vil flytte hit. Håpet og tanken er at butikken kan gå så godt, at vi ansetter nok folk til å jobbe litt mindre enn vi har gjort til nå, sier Thomas Westerlund.

Skulle ikke det slå til, kan det skyldes at de liker det sånn:

–Jeg har alltid syntes det har vært artig å jobbe, med varer, full fart og at det skjer ting, sier Anne-Kirsti Westerlund.