Myk mot hard trafikant

Noen ganger gjør man dumme ting. Og noen ganger gjør andre også dumme ting, slik at den dumme tingen du har gjort blir ekstra dum. Eller i alle fall vond.

Jeg kan på et vis se en slags humor i det nå, nettopp fordi det heldigvis gikk bare bra.

For noen uker siden skjedde det som så å si aldri skjer. Jeg kom for sent på jobb. Toget var ikke forsinka, for det hørte jeg tute akkurat slik det pleier, til akkurat planlagt tidspunkt.

Morgenen startet slik den alltid gjør. Litt mer hektisk enn ønsket. Siden våren hadde gjort sitt inntog hadde jeg funnet fram sykkelen, som også betyr at jeg kommer meg raskere til togstasjonen.

Klokka går fort mellom 07 og 07.30. Plutselig skulle jeg dratt for noen minutter siden og måtte bare kaste meg avgårde.

Sykkelen sto rett utenfor døra, men den viktige attributten hjelm var i uteboden, som ligger litt kronglete til. Så kronglete at jeg ikke tok meg tida til å hente den.

Jeg hadde godt tempo og så at det kom til å gå fint å rekke toget. Biltrafikken tydet på at det kanskje var flere som var litt senere ute enn vanlig.

Jeg nærmet meg Mørkved og det ene gangfeltet jeg må forsere for å komme ned på perrongen.

En syklist foran meg gjorde som man lærte på barneskolen. Han gikk av og trillet over. Jeg tenkte jeg skulle kjøpe meg litt tid. Bilene sto jo allerede rolig uansett, og jeg var rett bak «syklistgjengeren».

Jeg la merke til at mannen i den ene bilen så en annen vei, men tenkte logisk at han kom til å se framover før han kjørte.

Like før jeg er trygt over på den andre siden ser jeg fronten av en hvit varebil i sidesynet.

Han blir ikke å stoppe. Han ser meg ikke. Jeg rekker i et brøkdelssekund å tenke noen stygge ord, og at nå blir jeg søren meg påkjørt. Så lå jeg der. I asfalten, med en skikkelig vond arm.

Det første jeg tenkte var at jeg ikke kom til å rekke toget, til tross for et iherdig forsøk. Det andre var hvor teit det må ha sett ut.

Dame ut i gangfeltet, på sykkel.. ingen hjelm. Jeg ble en av «de derre uansvarlige syklistene».

Jeg følte meg som en idiot. Og var nok litt idiot også. Trøsten var at jeg ikke var mer idiot enn sjåføren som åpenbart ikke gjorde sin plikt som bilfører, nemlig å se seg rundt og framover.

Det er lett å bli helt skjelven etter en sånn hendelse, og litt susete i hodet. Jeg skjønte ikke helt at det hadde skjedd. Men kjente raskt at kroppen hadde det fint, tross alt.

Syns for øvrig jeg skal ha litt kred for at jeg dro på jobb etter å ha blitt truffet av en bil.

Jeg nådde nyhetene også, i en annen avis. Der sto det imidlertid at jeg var blitt nedkjørt. Jeg kjente etter, og hadde ikke helt den samme følelsen. Det er stor forskjell på påkjørt, og nedkjørt. Men det er nå så.

Jeg har lært betydningen av begrepet myk trafikant. Og jeg har lært viktigheten av isoporbeskyttelse på hodet. Dårlig tid er ingen unnskyldning. Skulle det bli en neste gang er jeg neppe like heldig.

Så håper jeg at motparten har lært å være litt ekstra oppmerksom, slik at han ikke kjører på flere gravide damer i tiden som kommer.