Møter med Kystvakten

Villfisken i havet tilhører deg og meg. Havressurslovas § 2 lyder: «Dei viltlevande marine ressursane ligg te folket i Noreg.» Rammene for fritidsfiske, det fisket du og jeg kan drive, står i et godt samsvar med lovens formål.

Bor du i Norge, kan du fiske med håndsnøre eller stang, garn på inntil 210 meter, line med opptil 300 kroker og inntil 20 teiner.

Så må vi selvsagt forholde oss til fredningsbestemmelser, minstemål mm.Fiskeridirektoratet er forbilledlig i sin informasjon om fritidsfiske. På nettstedet «fiskeridir.no/fritidsfiske» kan du holde deg oppdatert. I et enkelt språk inviteres du til å glede deg over havets goder, under ansvar.

Direktoratet presiserer at hovedpoenget med forskrifter ikke er å straffe folk.

Når oppsyn utføres av Kystvakten er jeg ikke like imponert. Mitt første møte med Kystvakten var på Saltdalsfjorden 18. januar 2004. Det er kjent langt utfor kommunens grenser at når isen ligger på Saksenvika, foregår det isfiske. Men dette var tydeligvis ukjent for Kystvakten.

Da KV Åhav gikk mot Rognan i marsjfart, forårsaka båten ei så kraftig hekkbølge at åtte toms is blei brutt opp 500 meter innover Saksenvika.

Vi var sju på isen da, inkludert to barn. Jeg forlot et snøre og sprang innover før bølgene nådde iskanten. Det var lurt. Før jeg nådde land hadde isen sprukket opp. 75.000 tonn drivis var et mektig syn. Det er et paradoks at den mest skremmende situasjonen jeg har opplevd gjennom mine 60 år på havet er det Kystvakten som har skapt.

Jeg vurderte politianmeldelse, men endte opp med å skrive sjantien «Å hei Åhav».

Mitt andre møte med Kystvakten var 25. juli 2020. Over vinteren i forkant sto det mange hundre krabbeteiner urøkta i havet sør i Nordland, spøkelsesteiner. Også ved Fleinvær sto det slikt bruk. Mange av oss som bruker havet var enige om å varsle, og jeg tok oppgaven med å kontakte Fiskeridirektoratet ved inspeksjonsfartøyet Eir.

Eir fikk ikke anledning til å ta bruket, men varsla Kystvakten.

25. juli kom KV Heimdal. Min gode venn Trond Blomlie snakka med mannskapet på mobil. I følge Blomlie fortalte de at de sleit bruket og at det sannsynligvis lå igjen nærmere 50 teiner i havet. Seinere på dagen snakka jeg med andre i Fleinvær. Det var flere som hadde mista gangva (kveiteliner) etter Kystvaktens besøk.

De var umerka, men var ellers lovlig redskap.

En av dem stussa over ressursbruken til Kystvakten: «Ville det ikke vært en bedre prioritering å sokne etter et 50-talls teiner med døde, døende og levende fisk og krabber, i stedet for å bruke tid på å dra opp gangva?» Har ikke Kystvakten sokna i ettertid, ligger det sannsynligvis den dag i dag et 50-talls krabbeteiner i havet øst av Fleinvær, med levende og døde skapninger.

Hvem i Fleinvær har lyst til å kontakte Kystvakten etter denne hendelsen?

Det tredje møtet med Kystvakten var på Saltdalsfjorden 27. juli i år. Jeg møtte ikke selv Kystvakten, men det gjorde en god venn av meg. Midt på dagen lånte han min båt, sammen med en kompis. De var ikke før kommet på havet, før Kystvakten kom mot dem i god fart.

Denne dagen var det havblikk og 28 grader på Rognan.

I denne varmen hadde de latt neoprendressene ligge igjen i bilen. Det var derfor ikke flyteplagg om bord. Påkledd velvillig utlånte redningsvester fra Kystvakten, blei de eskortert til havn for å framvise legitimasjon.

Sertifikat blei avfotografert og de fikk beskjed om at her blir det bot.

Jeg har to tanker: Hvorfor skal militære styrker bruke store ressurser på å sjekke flyteplagg «oppi fjærsteinan i fjordhållan»? Vi setter ikke inn infanteriet for å sjekke bilbeltebruk langs norske veier. Min andre tanke er at kystvaktmannskapet kunne tatt en titt i bilen. Da ville de sett neoprendressene og forstått at dette var folk som normalt bruker flyteplagg, men droppa det denne dagen fordi neoprendresser blir svært klamme i ekstrem varme.

Så hvorfor bøtelegge folk som normalt bruker flyteplagg?

Episoden har noen likhetstrekk med historien om 90-åringen Arne Pedersen som i august 2013 blei tatt for å fiske med flyndregarn uten flyteplagg. Her blei det bare tapere. Arne Pedersen tapte i tingretten. Verre er det at Kystvakten, etter min oppfatning, tapte tillit i Nord-Norges kystbefolkning.

Det sier litt når Arne Pedersen blei kåra til Årets Nordlending av Nordlys sine lesere.

Jeg er ikke i tvil om at mange mener det er rett at både Arne Pedersen og mine venner blei bøtelagt. Men en altfor stor del av folk som ferdes på havet rister på hodet eller trekker på smilebåndet. Det er ikke bra. Høg grad av tillit i den befolkningen du skal tjene er avgjørende for et velfungerende oppsyn.

Ikke minst med tanke på villaksen trenger vi et effektivt oppsyn.

Det er mange måter å drive oppsyn på. Da jeg selv blei kontrollert i fjellet, hadde jeg tatt med feil fiskekort. Jeg kunne derfor ikke framvise gyldig fiskekort. Vi avtalte at jeg skanna og oversendte det riktige kortet etter turen. Så var det «skitt fiske og ha en fortsatt god tur».

Slikt oppsyn bygger både trivsel og tillit.

Kan hende bør Fiskeridirektoratet ta en prat med Kystvakten om hvordan ressurser skal prioriteres, kunsten å utøve godt skjønn og nødvendigheten av lokalkunnskap?

Kystvakten er en militær enhet. Kan hende bør oppsyn i indre farvarvann utøves av andre organ? (kopi: Kystvakten og Fiskeridirektoratet)

OM SPALTISTEN. Trond Loge er 67 år, vokste opp i Haugesund, har bodd i Finnmark og bor nå i Saltdal.
Han har vært lærer og daglig leder i Salten friluftsråd. I dag er han pensjonist med særlig interesse for å høste alt som kan spises, fra hav til høyfjell.