Mørketida er min venn

Det er ingen tvil, det er mange som forteller at de har det fælt på denne tida. Hvert eneste år kommer klagene på foreldregenerasjonens egne personlige klagemur, eller Facebook, som det også kalles.

Det er som om de hvert eneste år glemmer at de bor der de bor. For det er ikke noen bombe at det er mørke ettermiddager og morgener på 67 grader nord.

- Det blir bare verre og verre. Nå skal jeg flytte herfra, står det fritt hentet fra harmdirrende tastatur over hele Nord-Norge.

Man kan jo nesten begynne å lure på om korttidsminnet begynner å bli rustent, for de lovnadene har jeg sett i mange år. Det er nesten like ille som når den første rimfrosten kommer, den er også tydelig tung for mange å møte.

Men der andre finner depresjon og generelt tungsinn, har jeg vært så heldig å blitt utstyrt med en stor form for glede over både vinter og mørke. Jeg kan ikke noe for det, men det er rett og slett koselig for meg.

Alt blir mer klart i vinterluft, og unnskyld meg, den stjernehimmelen vi kan nyte i desember og januar, kan de lyse sommermånedene se langt etter.

Det å gå ute med godt med klær, og høre på at snøen knaker under skoene, det er noe av det aller beste av lyder som finnes der ute. Det og at naboen freser den samme snøen tiul himmels, det er også en skikkelig godlyd.

I mørket føler jeg meg trygg. Jeg forstår ikke de som synes mørket er skummelt, om noe så beskytter det mer enn det truer. Om det er mørkt kan ingen se deg heller.

Ingen synes det er rart med masse klær, og det er like greit. Det nærmeste jeg har vært sommerkropp var i 1987, men da var jeg til gjengjeld både tynn og brun. Men i mørket, om vinteren, er det lov å være både bleik og feit.

I tillegg er vinteren tida hvor det er deilig og kaldt der det skal være det. Soverommet, for eksempel. Jeg kan ikke fatte hvordan det er mulig å få et soverom så varmt som vårt når sola er på sitt verste i sommermånedene. Det nærmeste jeg har vært følelsen av å dø i nyere tid, var da jeg hadde klart å rulle meg inn i dynetrekket, mens temperaturen på soverommet dro seg stødig 30 grader.

Da er det ikke kult å våkne som en sommerfugllarve midt i det verste puppestadiet.

Og jeg har ikke kommet til selve stjerneargumentet mot sommervarmen, det er jo det faktum at det er lyst HELE tiden om sommeren. Det har jeg aldri likt, i hvert fall ikke når jeg skal sove.

Investeringen i en lystett gardin var rett og slett av det livreddende slaget. Hvis ikke hadde jeg gått rundt hele sommeren som en zombie i midnattsol.

Men ikke om vinteren. Ikke i mørketida. Da er det alltid godt å komme seg under dyna, fordi den faktisk er varm. Det å balle seg inn, med stjerner av is på vinduet, det er bare magisk.

Det er mye fint om sommeren også, for all del. Men du kommer aldri til å høre meg klage over at det er vinter og mørkt.

For å si det enklet, det er jo kontrastene som gjør at vi bor i paradis på jord. Det levende skiftet mellom sommer og vinter, alle fargene og luktene, det får man ikke av å bo der det bare er sommer hele året. Ikke i Antarktis heller, for den saks skyld.

Men i dag snur sola, til stor glede for alle de som ikke har flyttet i forbannelse.