Mitt Siso

I barndommens skattekiste ligger minnan om den grønne, vakre dalen i øst.

Seinsommerdestinasjonen i Folljværingens feriekatalog som annonserte med sprellende røye i steikepanna, late, varme dager med sol, fisketurer og vandringer ”austover”.
Solvarmen bare brutt av de kalde vindgufsan fra Blåmannsisen.

Fjellblomstern, som med sine kortvokste stilker og fargerike kronblader, kan få hvem som helst til å knele til jorden for å betrakte deres guddommelige skjønnhet.

Småflokker med rein som, halvt sky og halvt nysgjerrige på folk, beitet i liene og kvilte på snyflekkan. De kvite snyflekkan øverst i verdens vakreste fjelltopper.

Sisofjellan som ramma inn en trygg verden kor det farligste vi ungan kunne gjøre var å bruke kniven feil og sitte urolig i båten.

Ungdomstida har også sine minner fra dalen der i øst.

De første lange fjellturan som ensom vandrer med telt og fiskestang, og bare hunden og ravnen som følge.

Solmodne fjellblåbær store som druer i liene ved Rundvatn.

Lillesøsters glede og takknemlighet over å få felle sin første rype.

Sauesanking og lavvoliv ved foten av Sisotind.

Og skodda kom den. Tett som grøt og som regel i følge med både nedbør og vind.

Kalde fingre som greide matgarn fulle av smårøye ved naustet i Veiski.
Den første nysnyen i høstfjellet med spor etter rypa, haren og jerven.
”Første plassen skodda legg” sa de gamle når vi unge stakk til fjells. Deres måte å minne oss om at Siso ikke bare er govær.

Men vi lærte av fjellet, av været og av å være heile og frie mennesker i heil og fri natur.

Kald vinter, tjukk is, mye sny og fokkskavla store som hus. Med ærefrykt beveget man seg inn i Sisodalen i den tiden av året Kong vinter satt på tronen. Men rypetrekkene fra øst fristet, og kanskje en og annen fining å få opp gjennom hullet i isen. En kvit, frisk, rein og stille verden. Lyden av ski som glir mens hvert eneste stavtak inn i Storheten gradvis tømmer hodet for tankespinn, og laster sivilisasjonens jag av skuldrende. På innsiden, under tjukke lag med klær - et varmt hjerte som banker i djup respekt og djup takknemlighet til skaperverket.

Livets evige dans gir nytt liv. På rabbene bak Legdahytta modner årets siste molter mens latter og låt høres av tre små som plasker i kulpen. Badetemperaturene når aldri store høyder her, men jubelen står helt inn i Himmelen når småfisken biter på juniors markkrok der han står i lav kveldssol og mestrer livets viktigste ferdighet.

Sprøstekt med hjembakt brød smaker ingenting bedre enn selvfisket Sisofisk. Å se han sovne på brisken med mett mage, solvarme kinn og ro i hjertet mens suset fra elva spiller sin vuggesang.

Mitt Siso er hans Siso nu. Hans skattekiste. Hans læremester. Hans verden.

Hvilken rett har vi til å stjele fra våre barn?

Hvilken rett har vi til å utslette en kultur?

Hvilken rett har vi til å forderve vannene og elvene?

Hvilken rett har vi til å vansire landet?

Så lenge mitt varme hjerte slår vil æ kjempe for den grønne, vakre dalen i øst.

Vi er mange med et hjerte for Naturen.

Støtt oss i kampen for heil og fri Natur. SIGNERE og DEL vårt viktige opprop: NEI til vindkraft i Sørfold og Fauske kommuner

Takk

Sylvi Katrin Brandsæther