- Minnet gir meg fortsatt frysninger

Han sitter på mer kunnskap om lokal historie enn de fleste av oss. I fjor kom det fjerde og siste bindet i Fauskes gårdshistorie signert Asbjørn Lind. Det er bok nummer 11 i rekken om slekter, steder eller gårder i Fauske og Sørfold.

- Bøkene er et resultat av at jeg har vært nysgjerrig på hvordan folk hadde det før i tida, forteller Asbjørn Lind.

76-åringen er opprinnelig fra Sørfold, nærmere bestemt Ytter-Strøksnes. Der vokste han opp som eldst av barna på et småbruk. Faren fisket og moren tok seg av gården og dyrene.

Det ble verken til at han overtok småbruket eller ble snekker slik det først var påtenkt. Elektrisitet var noe som fascinerte ham, og det endte opp med at han ble radio- og tv-reparatør. Etter hvert havnet han i Forsvaret og bodde noen år i Finnmark før familien flyttet til Valnesfjord.

Arbeidet med bøkene har vært et hobbyprosjekt på siden av den vanlige jobben.

Første gang Asbjørn ble interessert i slektshistorie, var da bestefaren hadde fått utarbeidet en slektstavle på 1950-tallet.

- Det var spennende. Samtidig oppdaget jeg noen feil med den, og det var litt av grunnen til at interessen ble fanget, sier han.

Senere fikk han en opplevelse som fortsatt gir ham frysninger.

I 1960, året Asbjørn fylte 15, skulle gulvet i Rørstad kirke skiftes og det lå derfor åpent. "Du kan jo ta deg en tur og se", foreslo faren.

Dermed ble Asbjørn satt av på Rørstad mens faren dro ut for å fiske. Sammen med en bekjent gikk 15-åringen opp til kirken mens arbeidslaget hadde lunsjpause. I en vinduskarm lå et lårbein som tydeligvis hadde vært brukket for så å ha grodd sammen igjen.

- Det jeg så står klart for meg ennå. Jeg hadde aldri sett et lik før, sier han.

Fram til 1806 var det vanlig å gravlegge folk under kirkegulvet. Så også på Rørstad. Da gulvet ble fjernet, var kistene synlig.

- Vi kunne blant annet se to kister som sto i midten av kirka. Den ene var ødelagt og åpen, og i kista lå en mann. Han hadde et skinnbind over øynene. Jeg vet ikke om liket var balsamert på noe vis, men det var fortsatt hud i ansiktet, og den var veldig mørk.

Liket hadde også hodeplagg og klær på, og var delvis dekket av sand.

- Det var en sterk og fantastisk opplevelse, synes Asbjørn.

På kisten ved siden av sto bokstavene MADA 1762.

- Jeg trodde MADA var et navn, og først mange år etter at jeg begynte med slektsgranskning forsto jeg at det måtte være kisten til Maren Andersdatter som døde i 1762.

Det var trolig mannen hennes som lå i den ødelagte kisten ved siden av. De bodde på Hjertøya i Folda, og omkom i et forlis tidlig det året.

Opplevelsene i kirken gjorde ikke interessen for slekt og historie mindre, men det gikk noen år før han for alvor startet med bokarbeidet.

I 1972 var Asbjørn Lind på et kurs i USA, og på turen var han innom Riksarkivet i Oslo. Der undersøkte han muligheten for å avfotografere folketellinger og kirkebøker, og fikk til svar at han kunne få fotokopier.

Ikke lenge etter mottok han kopi av folketellingen fra 1801, men kombinasjonen av gammeldags skrift og annerledes setningsoppbygging gjorde lesingen vanskelig.

- Jeg forsto nesten ikke bæret! Noen bokstaver og navn kjenner man igjen, men jeg måtte lese gjennom det mange ganger før det begynte å demre hva som sto der.

Han kontaktet forfatteren Eivind Tverbak i Røsvik for å spørre om noen som hadde gransket slektene i Folda før.

- Jeg tenkte at det kunne bli en bok, forklarer Asbjørn Lind.

Det ble starten på arbeidet med "Slektsbok for Sørfold", som ble gitt ut i 1982. Etter hvert ble bøkene utsolgt, og den ble derfor gitt ut på nytt i 2008.

Siden da har han skrevet "Gårdshistorie for Sørfold" som kom ut i tre bind, "Slektshistorie for Nordfold", Slektshistorie for Kjerringøy" og til siste fire bind med "Gårdshistorie for Fauske". Han har også laget et jubileumshefte om Sørfold kraftlag, i tillegg til å skrive en bok om Lyder Kvantoland sammen med Halvdan Haug i 1993.

Slektsgranskning og historie er to sider av samme sak, mener Asbjørn.

- Jeg har alltid sagt at selve slektshistorien er kjedelige, tørre fakta. Når man finner mer historie rundt navnene begynner det å bli mer spennende. Men jeg måtte få slektshistorien på plass før jeg kunne begynne med gårdshistorien, forklarer han.

Gjennom arbeidet med bøkene har han oppdaget mye interessant. Som for eksempel at barnløse slektninger gjerne tok over omsorgen for et eller flere barn fra en stor ungeflokk. Dermed ble det ofte til at fosterbarnet overtok gården og drev den videre etter at fosterforeldrene gikk bort.

I Sørfold har man kirkebøker helt tilbake til 1660. Der kan man finne mange spesielle nedtegnelser, som den om Birte fra Håsand i 1679.

- Folk hadde andaktsbok hjemme som de leste i dersom de ikke var i kirka en søndag. Hvis det kom få folk til gudstjenesten, tok gjerne presten dem med hjem til prestegården i stedet. Dette protesterte Birte på. Hun hadde kommet for å besøke Guds hus, ikke presten sitt hus. Og bok hadde hun hjemme, så når hun ikke fikk komme inn i kirken, dro hun like godt hjem igjen.

Et komplisert tema under arbeidet med slektsbøkene var det som gjaldt barn født utenfor ekteskap.

- Det er en skikkelig mine å gå på, innrømmer Asbjørn Lind.

Han hadde en klar formening om at både moren og faren måtte godkjenne at barnet og foreldrene ble oppført i slektsboka.

- Det førte til at noen ikke ble tatt med i boka, og det fikk jeg mye kritikk for. I dag er det stor åpenhet om dette.

Arbeidet med bøkene har vært altoppslukende.

- Kona har nok strevd med å få meg opp i nutida, og jeg må ta meg i det av og til at jeg formulerer meg annerledes fordi jeg har lest gamle tekster.

I tillegg til jakten på opplysninger og kontroll av dem, var det viktig å finne bilder av ulike gårder og mennesker som bodde der.

- Bilder har vært en kjempejobb. I Fauske gjorde bygdeboknemnda en stor jobb med å samle dem inn. I Sørfold hadde de en egen person som samlet inn bilder.

Tidene forandrer seg, og med årene har arbeidet med slekts- og gårdshistorie blitt enklere.

- Før reiste jeg til Oslo eller Trondheim og var flere dager på Riksarkivet. Nå kan jeg sitte hjemme på internett og ha tilgang til mye mer, sier Asbjørn.

Foreløpig har han ingen nye bokprosjekter.

- Vi får se. Jeg klarer jo ikke å la være, smiler han.