Min største frykt er å bli matet med en smakløs pudding uten å kunne gjøre motstand

I lys av helgas mathappening på Fauske, og den diskusjonen om institusjonsmat som har vært i riksmediene de siste dagene, er temaet mat ikke til å unngå å ta videre.

Folk har boltret seg i lokal mat og deilige smaker under den første Matfestivalen.

Men mat er ikke bare smak. Mat er for det første livsviktige næringsstoffer. Det er også konsistens og ikke minst lukt.

Og ingen sanser vekker mer minner enn luktesansen. Du vet den uforklarlig gode følelsen man kan få av lukta av nystekte brød. Flashback til utelek og røde kinn, det å bli ropt inn til kveldsmat og kakao og skiver med sprø skorper og ost. Og ikke klare å slutte å spise.

Det er kanskje noen av de første og beste barndomsminnene, og det er også de minnene som forsvinner sist i livet. Fordi det handler om lukt. Og det er knyttet til eksistens, til trygghet.
Lukta av mat er ekstremt viktig for matlysten, og i enkelte tilfeller for selve livslysten. Derfor er det urovekkede når politikerne velger å nedprioritere institusjonsmat for eldre, og la den bli ei pølse kommunen skal kutte på for å spare penger.

I sommer la Sørum sykehjem ned kjøkkenet fordi det var utdatert og slitent. Siden det ville koste en formue for en slunken kommunekasse å pusse det opp, valgte politikerne å legge matlaginga ut på anbud. Vinneren ble Matvarehuset i Bergen, 500 kilometer unna.

Vi snakker altså ikke akkurat om kortreist mat. Og de deilige duftene fra kjøkkenet er borte.

Heller ikke beboerne på sykehjemmet på Fauske får kjenne den ferske lukta av nystekte kjøttkaker eller fersk fårikål. Maten blir imidlertid lagd på institusjonskjøkken nær sykehjemmet. Også i Saltdal får de eldre servert mat fra institusjon, her er kjøkkenet i samme bygning som beboerne.

En erfaren kokk lager maten, den blir kjølt ned og siden varmet opp i småkjøkken rundt på sykehjemmet. De Saltenposten har snakket med, er fornøyde med løsningen, fordi maten fortsatt holder god kvalitet.

Dette er imidlertid ikke tilfellet i Sørum. Her brekker pårørende seg når de skal smake på maten. La oss derfor håpe vi kan la våre eldre få god, kortreist kvalitetsmat også i framtida. Og det aller beste er hvis vi kan se til Sørfold, der sykehjemmene både i Røsvik og på Straumen har egne kjøkken som sprer godlukt.

Når det viser seg at nettopp slike faktorer som matlukt gjør at de eldre får opp matlysten, og når dødsfallene forårsaket underernæring går ned, burde alle sykehjem ha det slik.

Det er nemlig ikke alle som bare kan stikke en tur ned på fiskebilen eller i ferskvaredisken. Eller spasere ut på matfestival og smake på alskens deilige lokale matretter.

Noen ligger i senga og blir matet, og kan ikke si fra om det smaker godt eller vondt. Dette er kanskje mennesker som har slitt i åkeren, som har hesjet høy, melket kyr og tatt opp potet. Skal de belønnes for strevet på den måten, med mat som andre brekker seg av?

Uansett på hvilken måte de har strevd i livet, fortjener de gamle bedre enn det.

For å dra det ned på et personlig og mer egoistisk plan, så er det kanskje det jeg frykter aller mest. Å bli liggende i ei seng og matet med en usmakelig pudding. Uten å kunne gjøre motstand.

Så la oss bare håpe og be at politikerne våre skjønner at dette ikke er plassen å skjære. Kutt hvor dere vil, men ikke her. Ikke fjern matgleden fra de som trenger den aller, aller mest, på sitt siste i livet. Gud forby!