- Midtlivskrise på bestilling?

Hadde jeg vært av den nærtakende typen, hadde jeg nok vært litt surmulende for tiden. Algoritmen som styrer hvilke reklamer jeg får på internett, har nemlig bestemt seg for å gi meg en aldri så liten midtlivskrise.

Temaet er gjennomgående og beskjeden er krystallklar: Jeg er ei dame på vei mot 40, og hvis jeg ikke allerede har begynt å tenke på vedlikehold, så er det på høy tid nå.

Internett mener jeg har akutt behov for kollagenpulver, dietter, treningssenter-medlemskap, hårfjerningsduppeditter, rynkekremer, cellulittbehandlinger og fandens oldemor.

Beskjeden er klar: Ta grep NÅ, før det er for sent. Eller før tilbudet går ut, hva vet vel jeg.

Internett hevder også at det slettes ikke er for sent å få den sommerkroppen jeg tydeligvis burde ønske meg.

Hadde jeg vært tjue år, hadde jeg sikkert gått rett på limpinnen. Men heldigvis har økende alder noen fordeler. Hadde disse reklamene dukket opp da jeg var tidlig i tjueåra, hadde nok historien vært en annen.

Som mange andre var jeg fryktelig usikker på eget utseende og kropp da jeg var yngre. Jeg husker godt at jeg til tider nærmest sultet meg selv for å være «i form» til sommeren. Treningen jeg bedrev, kan best beskrives som selvpåført tortur. Den var mest egnet til å påføre varige skader på knær og rygg, som da jeg fylte en fjellsekk med vannflasker og dro på løpetur i skogen.

Heldigvis pådro jeg meg bare en forbigående kink i ryggen og et hovent kne. I ettertid tenker jeg at jeg fortjente et par saftige hemoroider som straff for den slags dumskap

Jeg tok på ingen måte hensyn til hva kroppen fortalte meg. En flott sommerkropp var det ypperste målet. Livsviktig, til og med.

Koste hva det koste ville.

Med årene som har gått, har dette målet falt veldig mange hakk ned på prioriteringslista. Faktisk så lavt at algoritmen ikke har nubbesjanse til å nå inn til meg med sitt budskap.

I disse dager mener jeg bestemt at sommer + kropp = sommerkropp. Uansett hvilken tilstand ingrediens nummer to i det regnestykket er i.

Det er absolutt ingen hemmelighet at kroppen er slappere enn den en gang var. Jeg fyller tross alt 38 år i august, og kroppen bærer selvsagt preg av det.

Enkelte deler av skrotten er langt fra så spretten som de engang var. Jeg er ikke spesielt godt trent heller. Men jeg ler mye, og er sikker på at det må finnes en sixpack et sted der under magefettet en plass?

Apropos latter: Jeg ler med hele ansiktet, og det gir smilerynker. Gjør det meg noe? Nei, faktisk ikke.

Jeg har også mange arr på kroppen. Arr etter utallige fall fra hesteryggen, arr fra den gangen jeg trodde jeg kunne stå på rulleskøyter og bestemte meg for å starte nedover fra langbakken i Hauan. Det er arr fra en ulykksalig tur i en hjemmesnekra olabil uten styring, den jeg og tvillingguttene jeg vokste opp med snekra sammen i garasjen.

Jeg har alltid vært glad i fart og spenning, spesielt da jeg var yngre. Konsekvensanalyse var jeg derimot ikke like god på, og det førte naturligvis til noen arr her og der.

Nå ser jeg på arrene og ler litt for meg selv, mens tankene vandrer tilbake til en litt mer bekymringsfri tid av livet.

Jeg har også flere arr etter nødvendige operasjoner, og ett av dem minner meg på hvor heldig jeg er som faktisk får lov til å fylle 38 år. Andre minner meg på hvor heldig jeg er som kan ha en jobb jeg elsker, drive med jakt og hundesport, og til tross for kroniske smerter, bære ut store mengder elgkjøtt etter en lang jaktdag på fjellet.

Jeg er ikke tjue år lenger, og kroppen min er milevis fra å være et stramt, blankt lerret. Men du verden, så takknemlig jeg er likevel. Jeg er glad i kroppen min, selv om den ikke ser ut slik algoritmene mener den burde.

Jeg har rett og slett ikke lyst til å sette i gang et desperat forsøk på å bremse aldringen.
Hvorfor skulle jeg det? For hvem blir egentlig plaget av mine cellulitter? Og om noen blir det, er det egentlig mitt problem?

Nei, for så gammel har jeg faktisk blitt at jeg ikke bryr meg om hva andre måtte mene om min kropp. Så lenge den lar meg leve det livet jeg ønsker, betyr det faktisk ikke stort hvordan den ser ut i bikini.

Det finnes tross alt viktigere ting å bekymre seg over, og ikke minst bruke penger på.

Jeg har også kommet i den alderen der jeg tenker at alle kropper er flotte på sitt vis. Jeg mener helt oppriktig at det ikke finnes en eneste god grunn til å unngå å ta på seg bikini eller shorts og kose seg når varmen kommer og sola skinner.

Min oppfordring til dere i sommer er derfor:

Ta fram bleke legger, cellulitter, bilringer, arr og alt som er.

Vær stolt av den kroppen du har. Endelig er det sommer - og den bør nytes!