Med utsikt til en spesiell fosse-historie fra 1982

Geopoesi - hva er det? Handler det om å la seg inspirere til å skrive dikt ved at man studerer fine steiner? Det var det jeg trodde da jeg skulle delta på en geopoetisk tur med utgangspunkt på Nordland nasjonalparksenter. Så feil kan man ta.

Nasjonalparksenteret på Storjord ligger midt i et eldorado av turstier. Man kan vandre langs elver, forbi fosser og stryk, over bruer og gjennom skoger. Da Statskog laget en friluftsplan for Salten i 1990, ble Storjord utpekt som et satsingsområde.

Det er i disse omgivelsene Benny Sætermo tar folk med på geopoetisk tur.

Sætermo er faglig leder for natur ved senteret, og rollen som geopoet er en av mange funksjoner han har der. Så var det store spørsmålet: hva er geopoesi, og hva gjør en geopoet egentlig?

- Når vi ferdes ute, er det lett å gå glipp av det naturen har å by på. Det ligger så mye gjemt i landskapet som kan gjøre opplevelsen mye rikere, gi deg mye mer, og åpne flere dører for deg hvis du får hjelp til å se det, forklarer han.

Den hjelpa, det er det geopoeten som skal gi.

- Det er ikke opp til meg å definere hva som gjør opplevelsen rikere for folk, siden vi er forskjellige, men sjansen er stor for at hvis man lærer de verktøyene som ligger i geopoesien, så tror jeg man får den lille inputen man trenger for å oppleve verdiøkninga med å være ute på tur.

Turen vår starter ved nasjonalparksenteret. Vi går i en kulvert under E6 og rusler videre til et sted vi får utsikt mot Kjemåfossen.

Artikkelen fortsetter under bildet

Som Askeladden ser Soria moria i det fjerne, sitter Benny Sætermo på en stor stein og ser over mot fossefallet. Han kommer inn på historien om da fossen kunne bli lagt i rør, og samtalen glir naturlig over til da nasjonalparksenteret skulle bygges. Før de kunne sette i gang, måtte det gjøre arkeologiske undersøkelser. Det dukket opp spor fra steinalderen, etter folk som bodde i området for rundt 7.000 år siden.

- Jeg har mange ganger tenkt på hva slags opplevelser de hadde, hva de tenkte og følte. Det er nesten umulig å finne svarene på det, men jeg har ett svar på noe som ikke har forandret seg. Den samme opplevelsen de hadde for 7.000 år siden får du hvis du lukker øynene, sier Sætermo.

Jeg gjør som jeg får beskjed om. Bak en gransangers muntre toner, høres fossens dur. Tidvis sterkere, tidvis svakere.

Artikkelen fortsetter under bildet

I geopoesien er de opptatt av at de som er med, skal oppdage hva landskapet har å by på. Det kan være et spesielt tre eller en hønsehauk. Summen av naturopplevelsene er altså geopoetiske opplevelser.

- Når vi går på tur i Norge legger vi gjerne merke til en maurtue, oppdager dyrespor og snakker om det vi ser. Vi bruker naturen på en måte som er mer geopoetisk enn det en del andre gjør, for eksempel i Sør-Europa, sier geopoeten.

Likevel var det en fra Sør-Europa som ga dem ideen til å starte med geopoesi. I forbindelse med at en geopoet fra Italia skulle presentere en bok om temaet på litteraturfestivalen Det vilde ord i Bodø, kom lederen på nasjonalparksenteret i kontakt med ham.

Gjennom støtte fra Innovasjon Norge sitt kontor i Milano, fikk de midler til å hente italieneren til Storjord for å vurdere om det gikk an å lage til noe geopoetisk rundt senteret.

Mannen trengte ikke være lenge på Storjord før han kunne slå fast at det var mulig. Han kom tilbake flere ganger, og skrev en geopoetisk rundtur til Kjemåvatn som tar en hel dag.

Denne dagen går vi bare til foten av Kjemåfossen, men det er mange mulige ruter for slike vandringer i området.

De geopoetiske turene har ingen spesiell målgruppe, og Benny Sætermo har møtt alle ytterpunktene. Fra skoleklassen eller bedriften, til en kineser som ikke kunne engelsk.

- Da tenkte jeg at nå står geopoeten foran sin største oppgave hittil i hans liv. Hvordan skulle jeg klare å gi kineseren en geopoetisk meningsfull opplevelse?

Det endte med å bli en fantastisk tur. De gjorde seg forstått ved å peke og bruke hendene. Selv om man ikke kan språk, er det alltids noe som er gjenkjennbart. Som flekkene av lav på steinen som ligner land på verdenskartet.

Artikkelen fortsetter under bildet

Vi vandrer over små bekker, forbi maurtuer og til en bålplass ved Lønselva. Der sørger geopoeten for kaffe, og vi filosoferer rundt bål, naturverdi og vern.

I løpet av rundturen er vi også innom krigshistorie. Vi ser spor etter istiden, møter på en sørgekåpe-sommerfugl og finner restene av en gammel bru.

Det er ingen tvil om at man får en dypere opplevelse når man vet mer om området man ferdes i.

PS: Geopoeten siterte litt poesi også. Et dikt av Henrik Ibsen som handler om friluftsliv!