Med Mikkel i kamerasøkeren - i vinterfjellet

I de første vintermånedene har den det ekstra hektisk og streifer rastløst omkring - det er markering av territorium med etterfølgende parringstid.

Jeg har fartet rundt noen vinterdager i høyfjellet med kamerautstyr i håp om å få et gløtt av denne vakre rødbrune luringen, med den lange buskete halen med hvit «eventyrspiss» ytterst.

Tror vi kort kan si at rødreven (Vulpes vulpes), som er en rovdyrart i hundefamilien, finnes over alt der det er tilgang på mat. Den er den mest utbredte arten i sin slekt. Her hos oss treffer vi på den både langs vår kyststripe, i innlandet, i lavlandet og i fjellheimen og med tanke på «mat» også i både byer og tettsteder. Den er, skal vite ingen kostforakter; her går det ned både små pattedyr, hare, fugl, egg, frosk, padder, kadavre, slakteavfall, alskens annet avfall, bær og frukt, med mer - den er ellers meget tilpasningsdyktig.

God jeger

Det hender at den også greier å «legge ned» bytter som rådyrkalver og lam. Det er særlig på Vestlandet at man er plaget med at enkelte rever nærmest spesialiserer seg om våren på å ta lam på beite, grunnen mener man er at revens valper trenger «mye» mat.

Rødreven er en jeger med godt syn og godt hørsel, og har den greid å drepe flere byttedyr enn den greier å spise, så lagrer den resten til senere bruk. Men jegeren Mikkel er også selv et bytte, og både gaupe, jerv, ulv og kongeørn er skapninger som slett ikke sier nei takk til ei revesteik. Tror nok i så måte at den godeste Mikkel, når han har seg en «hvilehøneblund», ligger med ett øye åpent...

Som nevnt foran, er den ingen kostforakter. Et godt bevis på nettopp det har jeg sett flere ganger vinterstid da den til alle døgnets tider har besøkt vår fôringsplass for småfugler heime i Sulis og jafset i seg solsikkefrø. Jeg vil tro at da plager sulten den veldig.

Kvass bjeffing

I vinter har den forresten vært en meget hyppig gjest på fôringsplassen, særlig grytidlig på morgenen og sent på kvelden. Og her skal tillegges at rødreven generelt er mest aktiv i skumringen og på natta, og et godt kjennetegn på at vi har å gjøre med en rev, er dens hese karakteristiske skrik og vinterstid dens sportegn.

I parringstiden i de første vintermånedene høres spesielt rundt midnattstiden den kvasse «bjeffingen». De kommuniserer med hverandre. Rødreven kan allerede første leveåret bli forplantningsdyktig. Revetispene har løpetid hvert år og antall valper i kullene kan variere veldig, det vanlige er fem, seks valper.

Disse kommer til verden tidlig om våren, og rødreven er dyktig til å finne seg en hiplass som ligger tørt til og hvor vårsolstrålene slipper lett til, slik at det fort blir snøfritt.

En voksen rødrev veier mellom fem og åtte kilo (kan bli tyngre), hannen er litt større enn hunnen. Dens berømte hale er omtrent en tredel av hele revens lengde, som måler vanligvis fra 100 til rundt 130 centimeter fra snute til halespiss.

En skikkelig skøyer

Rødreven har virkelig et ganske så «skøyeraktig» spisst ansikt og den svarte snuten er ikke til å ta feil av. Den er også svart bak ørene og foran på beina. Rødreven finnes også i andre fargevarianter; som korsrev, svartrev og sølvrev.

Den er nok også fjellrevens største fiende og trenger seg inn på fjellrevens hiområder. I tillegg er den en tøff konkurrent for den mindre fjellreven når det gjelder å «ta til seg» av det lille som er å oppdrive av mat, og da særlig vinterstid.

I denne kampen for å berge livhanken, er fjellreven alltid den tapende part. Det hender sågar at rødreven ser på fjellreven som et bytte og dreper den.

Revejakt er en tradisjonsrik og vel også populær form for jakt som bedrives over store deler av vårt land. Dette ikke minst på grunn av det fine skinnet og vel også for å beskytte småviltbestanden. Åtejakt er en av de mest effektive jaktformer som brukes på rødrev. Her er det populært å sitte i gamle fjøs og vente på Mikkel, som av gammel erfaring kommer lurende retning fjøsen i håp om at der, også denne natta, kan være «noe» å fylle tom mage med.

Mikkel i kjent stil

Ellers er rødreven plaget av reveskabb forårsaket av en liten parasitt som borer seg inn i revens hud og legger egg der. Dette ender med at reven mister pelsen, og får voldsomme plager og etter noen få måneder dør den. Reveskabb rammer også andre arter som blant annet ulv, fjellrev, mår, gaupe og også hund og katt.

Terrenget er bratt. Fjellsidene byr på «alt» av skiføre, fra brukbare snøforhold i leområder til hardskare, isete partier med mye stein og ellers utfordrende båreskavler. Fjellskiene får i hvert fall «fluring»....

Jo da, det er sannelig «svettende» å være aldrende fjellrangler med tung fotosekk når man gir seg i kast med slike utfordringer som fotojakt etter Mikkel - men også alltid like spennende.

Jeg er i ferd med å forlate de siste pistrete småbusker i fjellsiden da jeg skvetter til; der nedetter bratta mot ei lita slette i botnen har vi jo sannelig Mikkel i velkjent stil luktende i snøen.

Og nå skjer det noe artig, luringen må være lekelysten i dag, for plutselig legger den seg ned på snøen i en ny liten unnabakke fra slette og kommer glidende retning meg. Skulle du sett på maken.

Mange timers søk

Men så spretter den opp da den får teften av meg og setter nedover fjellsiden som om den har den onde i helene, og blir borte for meg. Ja, ja, så har jeg da opplevd dette også, hvilken positiv start på denne «reverunden» min...

Flere fotosjanser lar imidlertid ikke Mikkel meg få denne dagen tross mange timers søk. Men av lang erfaring vet jeg at slik er det bare når man gir seg i kast med slike utfordringer.

Noen dager etterpå etter en lang dag i høyfjellet, begynner det å kveldes - lufta er skarp. Jeg kommer i god fart på skiene nedetter ei lang snørik kløft da jeg synes at «noe» beveger seg i den bratte fjellsiden på min høyre side.

I kikkerten seg at det er Mikkel med noe «ganske stort» i kjeften. Da jeg nærmer meg stedet og kommet ut av kløfta finner jeg et reinkadaver slått av jerven. Noen kjøttrester er igjen, og rundt kadavret er det en masse jervespor, revespor og avtrykk av både ravn og kråke. Her skal jeg si det har vært aktivitet og «kamp» om føden.

Og ovenfor meg er Mikkel i gang med å fortære kveldsmåltidet, ei reinsteik er slett ikke verst å avslutte en barsk og strevsom dag i vinterfjellet på. Han skulle bare visst at han nå også under festmåltidet er blitt festet på fotobrikken

Minnerike treff

For den «andre fjellrangleren» som hutrer og er nokså avkjølt og «kjenner det i skrotten» etter mange timer i dette golde og utfordrende høyfjellsterrenget, er det på tide med valne fingre å få fotoutstyret i sekken og gi seg retning heimatt. Men dit er det enda et godt stykke...

Jo da, det har skal vites, i årenes løp blitt ganske mange fototokt etter Mikkel - de fleste uten å se snurten av krabaten. Men noen minnerike «treff» har det da blitt. Som da jeg lyktes få fram kameraet akkurat tidsnok av sekken og fikk festet til og med to raske og utspekulerte «røvere», eller skal vi heller si et kjærestepar, på filmenbrikken.

Det er de første dager på april. Terrenget er ulendt og bratt. Jeg befinner meg på omtrent 400 meters høyde, litt vindtrekk, men ellers spiller værgudene på lag. Noen reinsdyr er i området, og noen ryper «vimser» fram og tilbake og prøver å finne litt føde på enkelte rabber, hvor sola har greid å få såpass «tak i» de tynneste snølagene at lyngen stikker fram.

Jeg har akkurat tatt meg noen kaffekjefter og brødblingser, da jeg i kikkerten får øye på to rødrever (sikkert et par) som er i ferd med å «utforske» en skarp fjellrygg et godt stykke øst for meg. De har nok oppdaget meg for lengst og er mistenksomme på den tobeinte inntrengeren. Men jeg får da i siste liten gjort noen eksponeringer, før de lurer seg bak ryggen - og blir borte for meg.

Jeg gjør et forsøk på å «innhente dem», men da jeg endelig når fram til ryggen, er de som sunket i jorda. Her har de mange smutthull. Det er bare helt utrolig for en evne disse naturens ville skapninger har til å skjule seg for oss mennesker. Men det ligger i blodet på dem; mennesket er den farligste fienden av dem alle, her er det bare å komme seg unna og i skjul fortere enn svint.

God plass i eventyrene

Til slutt i disse «Mikkel-opplevelser» skal vi ta med noen linjer om denne luringens plass i vår eventyrtradisjon. Her finner man sannelig litt av hvert, og det er mye morsomt å finne mellom permene.

Ja, hvem har vel ikke som barn sittet på fanget til ei lun og kunnskapsrik bestemor, og med «store øyne og bankende hjerte» hørt henne fortelle eventyr om Mikkels mange bravader, som for eksempel «Reven som gjæter», «Bjørnen og reven», «Reve-enka» og flere med.

Nettopp i «Reven som gjæter» får vi også høre hvordan Mikkel fikk sin hvite haletipp, de siste linjer lyder slik: Hun (kona) sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven - så han fikk et skvett på enden av halen. Derav kommer det at reven har hvit haletipp...

Så vet vi da det neste gang vi ser den godeste Mikkel forsvinne borte i skogbrynet - med den lange halen på «slep» og med sitt berømte kjennemerke hvitdusken helt på enden...