Med hjertet i to verdensdeler

SALTDAL: Da bodøjenta Jeanett Melbøe (27) dro ut i verden for noen år siden, visste hun lite om hva som kom til å skje. Om hvor forandret livet hennes skulle bli.

For da hun vendte hjem igjen i september, etter tre år i Mongolia og enda flere år i utlandet, hadde hun med seg mannen sin og deres lille sønn på snart to år.

I den lille leiligheta sentrum av Rognan legger Purev-Ochir Sodnompil (27) ved i peisen.

Bor i telt

Han opplever at det er et stort sprang fra livet på landsbygda i Mongolia til det å bo i Norge. For til tross for at leiligheta er enkel, er dette en langt høyere standard enn det Purev-Ochir er vant til fra hjemlandet.

Et varmt, flakkende lys blir en kontrast til det kalde desemberlyset som faller inn fra vinduet. I sofaen sitter lille Storm (1 år og 9 måneder) og ser barnefilm på et nettbrett.

For bare tre måneder siden stabbet han rundt i et telt, en såkalt ger på landsbygda i Mongolia. Skulle han bade, måtte vann hentes i elva og varmes opp over den åpne ilden i teltet.

- Lettvint

Nå er familien omgitt av tak og vegger som er en anelse mer solide. Puujee, som han kalles av familie og venner, synes at livet i Norge på mange måter er enklere.

- Det er lettvint å ha det slik. Det at man bare kan gå og stille seg i dusjen, for eksempel, sier han på engelsk og smiler blidt.

Jeanett serverer lefser og kaffe latte fra krus. Utenfor på gata blinker julelysene i et romjulssovende Rognan sentrum.

Savner åpenhet

Likevel er det elementer fra hjemlandet han savner. Åpenheten, både hos folket og i landskapet. Friheten, å kunne springe ute på de store slettene sammen med hestene. At det er tre kilometer til nærmeste nabo. Som du for øvrig kan stikke innom uten å planlegge det lang tid i forveien. Og kanskje nettopp mangelen på vegger og tak.

Han er forresten ikke alene om å kjenne på friheten det gir å bo i ger, omgitt av dyr og vill natur.

- Storm elsker å bo slik, sier Jeanett, som selv har blitt svært glad i landet hvor hun fant sin utkårede.

- Hørte ikke hjemme

Hun traff ham tilfeldig på en camp hvor han jobbet som guide, og hun jobbet som frivillig. Da hadde hun først vært i Australia i ett år. Men det føltes ikke riktig å dra hjem. Ikke enda. Så dermed gikk turen til Indonesia, Malaysia og flere land, før hun til slutt havnet i Mongolia.

- Han var veldig kjekk, der han satt på hesteryggen, smiler Jeanett.

Da hun siden vendte hjem til Norge, kjente hun på en tomhet. Følte ikke at hun hørte hjemme her lenger. Så hun dro tilbake. Og hun fant ham igjen.

Fysisk arbeid

Nå er Puujee på leting etter jobb i Rognan-området.

Han har hengt opp oppslag der det står at han har mye erfaring med dyr og i forhold til det å jobbe på en gård. At han kan gjøre lagerarbeid, flyttejobber, vaske og ellers gjøre «alt mulig».

- Jeg er veldig glad i fysisk arbeid, å bruke kroppen, sier Puujee.

Han har vokst opp med alle slags dyr rundt seg. Kyr, hester, geiter og kameler. Han ble født i Gobi Alta og er vokst opp i området Nalain, sammen med besteforeldre og søskenbarn.

Kontakt med hester

Jeanett forteller at mannen er veldig flink med hester, og særlig problemhester. At han er rene hestehviskeren.

- Han kan sette seg ned midt på et stort jorde og alle hestene kommer bort til han for å hilse på.

Men her på Rognan står ikke akkurat oppdragene i kø.

Nå er Puujee i gang med norskkurs og håper at det skal gi han større sjanser for å få arbeidsoppdrag.

Om savnet etter hjemlandet skulle bli for stort, kan familien trøste seg med at de skal tilbringe sommersesongen i Mongolia.

Nummer én

Her driver de med turisme gjennom bedriften sin «Dream Adventure», der de tilbyr opplevelser i storslått natur, fra hesteryggen. De har 30 hester, og sesongen varer fra april til september.

- Vi har blitt nummer én på TripAdvisor, sier en glad Jeanett.

Men paret har også engasjert seg i de mer fundamentale problemstillingene i det fattige landet, der noen få er veldig rike og de fleste veldig fattige. Puujee har selv kjent det på kroppen. Da han var 13 år gammel måtte han arbeide i kullgruver. Gruvene ble drevet av uprofesjonelle, og det var ingen sikring. Altså var det en svært farlig jobb. Fortsatt drives både kull- og gullgruver på denne måten i Mongolia.

Ofte hender det at gruver kollapser og at barn blir foreldreløse eller har bare én forelder.

Vil hjelpe barn

Et tilleggsproblem er at mange foreldre holder barn hjemme fra skolen, selv om skolen i seg selv er gratis. De har rett og slett ikke råd til å betale for skoleuniform og materiell.

- Dermed må barna være alene hjemme. De blir stengt inne i ger'ene, hvor det hender at det skjer ulykker i forhold til åpen ild og at det blir brann, sier Jeanett.

Med dette i minnet har paret nær lyktes med å starte opp et daghjem for barn i prosjektet «A chance to dream again». Det gikk nesten.

Trenger sponsor

Men dessverre trakk den norske sponsoren seg i siste liten, slik at prosjektet ligger på hylla.

- Vi var klar til å åpne, sier Jeanett, som på ingen måte har gitt opp.

Tross alt er hun glad for at mange fått hjelp av prosjektet allerede, blant annet i form av klær, mat og andre donasjoner.

Nå håper paret at potensielle sponsorer kan ta kontakt, slik at de kan blåse liv i «A chance to dream again». Og de satser på at turistbedriften skal vokse, slik at de har ett bein å stå støtt på.

Lokale planer

Men siden ett bein ikke er nok, har Jeanett store planer om å starte en kafé på Rognan, i lokalene etter den gamle Nordlandsbanken, sammen med ei venninne. Heller ikke her har det ordnet seg med finansene enda.

- Vi hadde håpet å få klarsignal fra banken før jul, sier Jeanett.

Siden alle prosjektene henger mer eller mindre sammen med hverandre, håper paret at det løser seg snart.

Trygg oppvekst

- Alt er egentlig klart. Vi trenger bare penger, smiler Jeanett og ser på mannen sin, som herjer med lille Storm. Den lille pluggen flirer hjertelig.

Han er en av de heldige som får bo sammen med begge foreldrene sine, og som får en trygg oppvekst med mulighet for å gå i barnehage.

Noe han ikke ville fått i Mongolia. Her får han også nær kontakt med bestemor i Saksenvik og oldeforeldrene sine i Misvær.

- Vi vil at han skal bli kjent med familien sin her i Norge, sier mamma Jeanett.