Med eller uten pels

Jeg er ikke akkurat født med ski på beina. Hvem er egentlig det forresten? Ja, for hvordan skulle nå de skiene ha kommet inn - og ikke minst ut igjen?

Ski har aldri vært min favorittaktivitet. Jeg husker på barneskolen, da vi fikk mulighet til å registrere skiturene og samlet kilometer for å få for eksempel bronsemerke, sølv eller gull.

Selv var jeg nok ikke på så mange turer, og jeg husker en dag jeg gikk på ski fram og tilbake i veien for å oppnå en kilometer.

Den vinteren klarte jeg knapt å oppnå jernmerket. Det er dårligere enn bronse altså.

Hva som var årsaken til mitt ambivalente forhold til skigåing, er vanskelig å forklare. Kanskje jeg ikke likte å anstrenge meg, eller kanskje jeg hadde null talent og slet med teknikken?

Det kan også ha med skiutstyret å gjøre. Slappe bindinger og bindinger som ramler av, det er et dårlig utgangspunkt.

Da jeg gikk på barneskola, gikk alltid skoleskiturene til Klungsetmarka. Da startet vi fra Arsenalet, eller Klungset leir som det kalles nå. Det betød at vi startet turen med en uendelig lang oppoverbakke, før det begynte å bli mer variert terreng.

Nå skal det sies, at når man går samme vei tilbake, så blir det jo nedoverbakke der det var oppover først. Og den forferdelig lange oppoverbakken var dermed en artig avslutning på en lang skidag.

Litt spenning ble det jo også. Klarte man svingen før brua over jernbanen, eller skled man inn i gjerdet?

Om jeg graver dypt i hukommelsen så har jeg flere fine minner fra skiturer. Som da vi ungene lekte at vi var kjente langrennsløpere.

Enkelt for søsknene mine, som plutselig ble «Ove Aunli» og «Nina Skeime». Noen ganger var også ei venninne av dem, «Trude Dybendal» med. Konkurranseinstinktet var ekstremt.

Selv måtte jeg «låne» meg et annet fornavn, og jeg mener å huske at jeg titulerte meg som «Anette Bøe».

I voksen alder, spesielt de siste årene, har skiinteressen min snudd fullstendig.

Problemet nå er at de smørefrie skiene som har vært en trofast følgesvenn nå på 2010-tallet, har begynt å irritere meg.

Når løypa går rett bortover, så er det jo kjekt å kunne stake litt, for så å gli bortover et stykke. I stedet for slik som det er nå, at skiene bremser etter et par meter.

Greit nok at du får godt feste oppoverbakkene, men de bremser jo sånn i nedoverbakke! I tillegg høres de ut som et helt vepsebol på hardt føre, så jeg kan sikkert høres i en mils omkrets.

Nå har jeg opplevd et par ganger å gå på ski med noen som har kjøpt såkalte felleski. Dette er en moderne variant av skifeller, der det er en slags pels midt under skia.

Jeg registrerer at de har like godt feste oppover, men mye bedre gli nedover. Dette kan ikke fortsette!

Mitt eneste forhold til skifeller er fra den turen jeg hadde til Høgafjellet på Osterøy påska på begynnelsen av 2000-tallet.

Da lånte min daværende svigerfar meg skifeller til å sette på skiene for at jeg i det hele tatt skulle overleve skituren på vestlandsk føre. Jeg husker at det var sol og at vi spiste appelsin, så jeg tror turen alt i alt ble fin.
Nå ser det ut til at jeg også skal få meg slike nymoderne ski med pels under. Det blir bra å suse lydløst av gårde i løypene og skape nye, fine skitur-minner.

Så får vi se da, om det funker med pels, eller om det er bedre uten.

PS: smøreski er ikke et alternativ per i dag. Hilsen utålmodig sjel som vil ut på tur NUH!