Markens herlige grøde

Bærhøsten er på hell, og eplene som er igjen på trærne har begynt å falle ned på bakken. Elgjakta er i gang, og fra før av har flere sikret seg både rype og annet spiselig fra fjell, fjord eller vann.

Neste uke er det høstferie her nord. Før i tiden kalte man det potetferie, siden det var skolefri for at ungene skulle være med på å ta opp potet.

Så vidt jeg kan huske, er det bare en eneste gang jeg har vært med på potetopptaking. Det var i Saltdal, og jeg husker at potetene lå i binger i kjelleren etterpå.

I år har jeg ikke plukket poteter, men jeg har plukket mye annet. I hagen har det vært masse solbær, greit med stikkelsbær, litt skuffende mengde med rips og kun seks epler på epletreet.

Man kunne ha gitt seg der, men hvis man har en plan om for eksempel å lage saft, gelé eller syltetøy, så er det veldig takknemlig å få plukke bær hos andre når man selv har for lite. Dermed ble det lovlig ripsslang i nabolaget.

Kirsebær og bringebær var det ikke så mye av i år, men med fjorårets kirsebærlikør i minne, ble de bærene som dukket opp plukket og konservert etter samme kunst som i fjor.

I fjor laget vi saft av både solbær, rips, stikkelsbær, bringebær og blåbær. Noe blåbær og villbringebær har det ikke blitt plukket i år, men til gjengjeld har vi plukket litt molte, selv om ingen av oss egentlig liker det... Forhåpentligvis kan en variant av skogens gull bli en fin julegave til de som liker smaken bedre enn oss.

Apropos skogens gull. 2018 var et fabelaktig godt sopp-år. Til og med vi fant en bra mengde, som ble til både soppstuing og pålegg. Etter det jeg har hørt, er ikke årets sopphøst like innbringende, og da er det kanskje like greit at jeg ikke har vært på resultatløs leiting på kryss og tvers i skogen.

Selv går vi ikke på jakt, men nå har jeg lagt inn en bestilling om elgkjøtt fra en av mine kolleger. Kanskje det blir både biff og kjøttdeig fra skogens konge i fryseboksen?

Jeg skulle gjerne hatt noen ryper også, for det er så lenge siden jeg har smakt det, at jeg ikke husker hvor godt det antakelig var. Sannsynligvis kan jeg skyte en hvit pil etter noe slikt, og bør vel heller melde meg på jegerprøve selv.

En gang i tiden var vi et folk av jegere og sankere. Dette instinktet ligger nok mer eller

Nå tror jeg ikke at alle jegere går på jakt fordi de på død og liv skal skaffe mat i huset. Der spiller nok også spenningen og naturopplevelsen inn. Men jeg vil anta at de føler en viss tilfredsstillelse i det å benke seg rundt matbordet med selvskutt elg eller rype på tallerkenen etterpå.

mindre latent i oss fortsatt. Hos noen mer enn hos andre.

Jeg synes i alle fall at det er noe eget ved det å servere hjemmelaget saft eller syltetøy, eller som her om dagen da vi laget eplekake med epler som vi hadde plukket selv.

Som du kanskje husker, skrev jeg at det bare var seks epler på treet i hagen hjemme. Da er det kjekt når en av naboene er ferdige med å plukke, og tilbyr oss å forsyne oss så mye vi vil fa deres trær. Tre bøtter fylte vi med røde og grønne epler, og det var fortsatt masse igjen på grenene!

Nå har jeg ikke fortalt om reddikene som vokste over alle støvleskaft (eller i alle fall potter og kasser), om tomatene som det aldri ble noe særlig av, og om grønnsakene i åkeren som ikke ble seende ut slik vi hadde trodd.

I grønnsaksbransjen tror jeg vi må gjøre et nytt forsøk neste vår, og jeg legger meg på minnet at det kan være smart å sette opp små skilt som viser til hva som er plantet hvor.

Jeg har inntrykk av at mange venner og bekjente forsyner seg av markens grøde, både ute i naturen og hjemme i hagen. Det tror jeg henger sammen med interessen for kortreist mat. Det er mulig dette er noe som kommer med alderen også. Det får tiden vise, om trangen til sanking blir sterkere eller ikke.