Mark, malaria og meg

Den nødutgangen du trenger i det erkjennelsen er så altfor tydelig; Hva sa jeg nå? Sa jeg virkelig det?

Du skal jo være bra heldig - eller kanskje litt vel forsiktig anlagt - om ikke slike situasjoner kommer til deg i løpet av et liv. Eller ett år for den saks skyld. Det kan jo være en mager trøst. Men ikke i øyeblikket. På ingen måte.

Jeg kom i skade for å oppleve en slik situasjon en gang. Eller, det er jo bare tull. Jeg har vel strengt tatt opplevd slikt langt mer enn en gang. Men noen av disse setter seg litt mer i minnet. Sementeres fast og nekter å gi slipp. En av disse opplevde jeg av alle steder på et toalett på flyplassen i Nairobi. La oss legge ut på en reise, noen år tilbake i tid.

Vi er i 2008. På forsommeren. Årets ferietur var av det slaget jeg lenge hadde gledet meg til. Jeg skulle på aleneferie til Kenya. Via bekjente hadde jeg kommet i kontakt med en gjeng trivelige unge sjeler som skulle vise meg hovedstaden Nairobi. Ikke turist-byen men den ekte byen. Med de ekte menneskene. På godt og vondt.

Allerede på langdistanseflyet fikk jeg godfølelsen av at dette ville bli en opplevelse for livet. Det var dog før det omtalte toalettbesøket... Tre seterader foran meg drar jeg kjensel på en kar som jeg strengt tatt ikke i mine villeste fantasier hadde tenkt å kunne treffe på et fly med kurs for Nairobi. Var det ikke? Kan det være? Jo da, det både kunne være og det var. Selveste doktor Mark Greene. På den tiden var jeg jo så vant til at han var travelt opptatt på sykehuset i Chicago, USA. Hver uke fulgte jeg TV-serien ”ER” - eller ”Akutten” via TV3, og hver uke lot jeg meg sjarmere av doktoren, som jeg syntes virket som en så tvers gjennom fin fyr. Var det et TV-tryne jeg kunne tenke meg å dele et kebab-måltid med en tidlig kveldstime, så var det nettopp doktor Mark Greene.

Derfor var jeg naturlig nok henrykt over å treffe på ham på flyet. Han satt der, iført en bredbremmet stråhatt og bladde i en avis. Tenke seg til, selveste Anthony Edwards. På skuddhold. Jeg klarte selvsagt ikke å forholde meg i ro.

Jeg reiser meg, går fram til TV-legen og stotrer fram et ”hello”. Forteller at i Norge er serien svært populær, og spør ydmykt om det er mulig å få tatt et bilde. Bare et bitte lite et, altså. Ikke uventet er doktor Mark vennligheten selv, og vi avtaler å fikse tildragelsen ved bagasjebåndet etter landing ved Jomo Kenyatta-flyplassen.

Vel framme griper engstelsen fatt i meg i det jeg mister doktor Mark ut av syne. Før jeg veit ordet av det befinner jeg meg på toalettet nær bagasjebåndene, stiller meg opp ved urinalen og gjør slikt en skal ved slik en installasjon. Og ja, hvem står der, og gjør akkurat som meg? Jo da, selveste.

Jeg har aldri vært noe naturtalent på småprat med megakjendiser, så det tar litt tid før jeg finner en åpning.

”- Du, jeg lurer på. Har du vært her før du kanskje? I Kenya?”

Det kunne Anthony bekrefte.

”- Så bra. Det har ikke jeg. Jeg har med sånne malariatabletter. Trenger jeg ta det her i Nairobi, eller er det bare nødvendig i lavereliggende strøk?”

Jeg husker ikke engang hva han Anthony svarte, I det jeg stilte spørsmålet gikk det opp for meg hvilken bisarr situasjon jeg befant meg i. Her er det altså en tusseladd fra Norge som spør TV-LEGEN om medisinske råd. Er det mulig..?

Det hører med til historien at jeg fikk bildet av meg selv sammen med dokt... eh, Anthony Edwards. Det ble skikkelig fint. Tror jeg. Ironisk nok klarte jeg 娔skrive over” bildet på minnebrikka senere under Afrika-oppholdet. Men dette er altså helt sant. Hvor mye jeg enn skulle ønske det ikke var det...