Marit har ledet det meste innen omsorg i Saltdal, nå står Bodø for tur

BEIARN/BODØ: Men hun beveger seg ikke unna fagfeltet sitt. Marit Nybakk (55) skal lede hjemmetjenesten på Mørkved, Tverlandet og i Saltstraumen, i tillegg til Skjerstad. Hun er nå virksomhetsleder for hjemmetjeneste øst/ omsorgstjeneste Skjerstad.

Nærmere barna

Derfra er det et par fjell mellom henne og mannen, rådmann Ole Petter Nybakk i Beiarn.

- Det blir en del kjøring?

- Jeg bor i Beiarn, så jeg er vant til det. Men jeg har en gård i Breivik i Skjerstad, som jeg og mannen har overtatt. Mitt utgangspunkt blir der. Så har jeg to voksne unger som bor i Bodø, og nå kommer jeg nærmere dem.

- Hvordan er det å bytte jobb etter så mange år i Saltdal?

- Det blir jo trist, men alt til sin tid. Jeg tror det er sunt at vi veksler litt.

Ulike lederjobber

Marit er utdannet sosionom, og i løpet av åtte år har hun vært gjennom de fleste lederstillingene innen helse og omsorg som er mulig. Hun beskriver rollen som en slags potet.

Det hele startet i 2011, da hun ble leid inn fra Beiarn til Saltdal for å gjøre en jobb innen barnevernstjenesten, hvor Saltdal er vertskommune. Året etter ble hun ansatt som barnevernsleder. I perioden har hun også vært leder for Knaggen, og har til og med vært konstituert som kommunalleder.

”Tilpasning 2019”

Fra 2014 til 2020 var hun virksomhetsleder for helse, som omfatter helsesenter, barnevern og rus/psykiatri. I 2020 ble stillingen hennes omgjort til tjenesteleder for Bomiljø Rognan. Dette skjedde i forbindelse med «Tilpasning 2019», et politisk sparetiltak der alle virksomhetslederne i kommunen ble fjernet. Hun tror ikke det ble spart så mye på det.

Men det er barneverntjenesten som har vært hennes hjerte nærmest.

- Det er en veldig god tjeneste, og jeg er stolt av at jeg har vært med å bygge den opp, sier Marit Nybakk.

- Hva syns du har vært best med denne jobben?

- Det er jo den friheten til å være med og utvikle og bygge opp en tjeneste. Jeg bryr meg mye om sluttbrukerne, at de får det de skal ha. Å ha god kontakt hele veien, jeg tror jeg har min styrke i det.

- Så det er det som har vært drivkrafta?

- Ja, og så at man har fått til en del ting. Som leder er det viktig å lytte til de ansatte for å få de med. Som den tidligere sjefen min sa; det heter ikke jeg, det heter vi.

Myk og hard

Samtidig opplever hun at hun klarer å stå i saker, at hun ikke viker for de konfliktene som måtte komme opp.

- Jeg står til jeg finner løsninga på ting. Har også fått tilbakemelding på at jeg er rettferdig, og det tar jeg med meg.

- Har det vært noen utfordringer ved å være kvinnelig leder?

- Bakdelen er at vi tar med oss alt. At vi ser det mennesket som sitter der og trenger hjelpen du kan gi, mens en mannlig leder nok er mer ”sånn blir det”. Jeg tror vi kvinner er mer omsorgsfulle for de rundt oss.

- Det finnes sikkert fordeler ved det også?

- Kanskje de samme tingene. På den måten har du kanskje flere gode folk du tar med deg på vandringa, både på godt og vondt. Men man blir satt på prøve innimellom når man er en leder som bryr seg. Av og til er det vondt det å være hard, men du må jo det, du må bare stå i det.

Ensomt til tider

Hun beskriver det å være leder i kommune-Norge som ensomt. Spesielt som tjenesteleder.

- Enkelte ting kan du diskutere med de ansatte, men det er ikke alt. Du øser ikke dine problemer som leder over på dine kollegaer.

I stedet har hun ønsket å hente ut det gode i de ansatte.

- Det er artig å se når du har ansatte som kommer fram, at de tør fordi du har backet de opp. Å la de ansatte gjøre den jobben som de ønsker å gjøre.

En friluftskvinne

Utenom lederjobben er Marit en friluftskvinne. Det blir både elgjakt og fiske i elva, og det er hun som leder an laksefisket i familien. I tillegg spiller hun i Tempo, som er korpset i Beiarn.

- Hvordan har koronaåret vært for deg?

- Jeg syns det har vært helt pyton. Hjemmekontor er oppskrytt. Men samtidig har vi lært en del ting. Vi har blitt mer effektive på en del møtevirksomhet fordi vi har tilgang på Teams og Skype, og må ikke utsette et møte de gangene jeg ikke kommer meg over fjellet.

Et økt samhold

Hun syns også å se at det har blitt et økt samhold ute blant de ansatte.

- Det har blitt et slags kohortbegrep, at man sier mer vi enn jeg. Så har vi jo blitt knasende gode på smittevern.

- Hvordan blir det ha sin siste arbeidsdag?

- Det blir veldig rart. Jeg kjenner på at jeg har vært her lenge, det er trygt her og det er masse jeg kommer til å savne. Men det blir samtidig veldig spennende med nye utfordringer.