Mangfold i utkantene er et sunnhetstegn

Jeg vet at jeg har sagt det før. Og jeg sier det igjen. Jeg er så begeistret! Og kanskje littegrann forelsket.

Igjen har jeg forlatt mitt innestengte og etter hvert smått angstfremkallende hjemmekontor og dratt ut på kjøretur i det langstrakte og mangfoldige Indre Salten. For et område i bor i, hva gjelder både natur og kreative måter å overleve på.

Men det er skremmende å se den store mengden fraflyttede gårder, noen i ferd med å falle sammen og viskes ut av historien.

Nærmere 300 norske kommuner opplevde en nedgang i folketallet i 2019. Nedgangen skyldtes lavere innvandring, synkende fruktbarhet og en sentraliserende flytting.

Les også: Knalltøff start for nye eiere av Arctic Cabins

Det er ikke lett å kjempe mot sentraliseringen. Ihvertfall ikke når den samme regjeringen som sier den vil jobbe mot fraflytting fra utkantene, samtidig står for en sterk sentralisering.

Et utvalg i kommunal- og moderniseringsdepartementet har lagd en utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene. Her skal de finne årsaker og komme med forslag til tiltak.

Et interessant funn i utredningen er at koronapandemien ser ut til å skape rom for etablering i utkanter. Fordi man ser at det går an å jobbe hjemmefra. Og fordi smitten er mindre her.

Så kan man jo tenke "hvorfor er det så farlig med denne utflyttingen fra bygdene". Fordi det som har livets rett, vil og skal utvikle seg videre. Samtidig som alt det andre skrelles bort. Drømmen om de frie markedskreftene og den sterkestes rett. Det er bare rettferdig, er det ikke?

Les også: Klart for åpning av Sukkerfruens baksthus: - Nordland trenger folk som satser, stort eller lite

Jeg støtter forsåvidt tanken. På samme måte som jeg støtter ideen om kommunisme.

Problemet er bare at ingen av delene fungerer i praksis, i sin reneste form. Det har historien bloddryppende vist oss.

Akkurat som vi trenger alle de små og store politiske partiene i norsk politikk, for å sikre en balanse, trenger vi mangfold. På alle måter trenger vi det. Kulturelt, biologisk, menneskelig, men også når det gjelder faktorer som opplevelser og mat.

På Kåsmo farm satser et ungt par friskt på produksjon av ost og pølser. De vil lage noe litt annerledes enn Norwegia og Gildes grillpølser. På Drageid satser en ung kvinne på kakebakst gjennom firmaet sitt, Sukkerfruen. Hun mener Nord-Norge trenger de som tør å satse, enten det er stort eller smått.

Et italiensk par har overtatt overnattingsstedet Arctic Cabins i Vestvatn. For å overleve gjennom en knalltøff vinter med pandemi og snømangel, har de tydd til kreative metoder, som å lage sjokolade og konfekt.

- Det er vi små bedrifter som utgjør det unike, det du ikke finner andre steder, sier italienske Lorenzo Pirra.

Så langt har de, og flere andre små gründere i Misværområdet fått null støtte gjennom den tøffe tida. Nå får vi se om Bodø kommune støtter opp om utkantene, når nye koronamillioner skal fordeles.

De utgjør en del av mangfoldet som er så viktig å ivareta. For hva hvis alt skal bli styrt av pengestrømmen? Ender vi med å sitte der og se amerikansk film mens vi spiser standarisert mat og glemmer vår egen kultur og historie?

Det er et skrekkscenario, og jeg tror ikke noe på det, heldigvis. Fordi jeg ser hvordan de seige gründerne klorer seg fast med små røtter. Men akkurat nå trenger de litt næring, litt hjelp.

Det er så viktig at det som er annerledes og unikt får en vei å vokse. Det er et sunnhetstegn.