Man kan faktisk være enig om å være uenig

Jeg vet om folk som elsker å diskutere, kverulere, ja nærmest krangle, men akkurat det siste er ikke helt min stil.

Folk er forskjellige, og like forskjellige kan meningene være.

Da jeg var ungdom, ville jeg helst ikke skille meg ut, i frykt for å bli uglesett eller kanskje mobbet. At jeg likte Hellbillies (blant veldig mye annet), eller at jeg gjerne kunne ha gått i hippie-klær, det var ikke noe jeg reklamerte med.

Jeg vet ikke om det har blitt lettere å være annerledes eller å skille seg ut nå, enn det det var den gangen. Det har nok mye å si hva slags miljø man er i, og hvor tøff man er selv.

Tør man å stå for den man er, eller lar man seg påvirke av andre?

I en diskusjon handler det også mye om å tørre å stå for sine egne meninger. Jeg overhørte en samtale mellom noen ungdommer, der den ene først kom med ganske klare utsagn om hva han likte og ikke likte.

Når den andre kom med sitt syn, begynte den første å jenke seg, og gikk bort fra det synet han hadde gitt uttrykk for. Da fikk han spørsmål om hvorfor han ikke lenger stod for det han først hadde sagt.

Det er lett å la seg påvirke av andre, og kanskje føler man seg litt dum dersom man ikke mener det samme som vennene.

Én ting er å la seg påvirke til å endre syn fordi man ikke tør å stå for sitt eget. Noe annet er å la seg påvirke til å endre mening gjennom å få ny informasjon og innsikt i et tema.

I diskusjoner får man kanskje vite sider av en sak som man ikke var klar over.

Man kan få innblikk i konsekvenser eller bakgrunn som gjør at man ser en sak i et nytt lys. Det kan være nyttig, og om man endrer mening da, så er det ikke press eller sviktende mot som fører til det.

Noen har dessverre en tendens til å diskutere på en slik måte at de alltid har rett. Det er deres syn som gjelder, det er det som er det eneste riktige, og man kan få inntrykk av at de ser ned på folk som har et annet syn på saken.

Det kan gjelde alt fra en politisk sak, til hva slags musikk eller filmer man liker.

Jeg synes man skal ha respekt for andre sine meninger, og i alle fall ikke rakke ned på dem. Og smaken, den er som baken - delt.

Jeg tror voksne mennesker har såpass folkeskikk at de oppfører seg ordentlig i en diskusjon.

Som politikeren Gisle Hansen sier det i dagens intervju i Saltenposten: "Man må tåle at andre har en annen mening, og man må tåle å bli nedstemt".

I mine vel 20 år som journalist har jeg vært til stede i mange ulike politiske møter. Noen ganger har jeg fått inntrykk av at politikere er mer opptatt av å legge skylden på hverandre i stedet for å se framover og finne en brukbar løsning som flest mulig kan stå inne for.

Politikk handler om å fordele godene, og det vil aldri være nok penger i potten til at alle skal bli fornøyde.

Så lenge det er slik, vil det også være diskusjon. Forhåpentligvis en konstruktiv og sunn diskusjon, ikke en krangel om hvem som vedtok hva for 10 år siden.

I politiske diskusjoner og debatter, spesielt i valgkampen, er det ofte fokus på å vinne. Jeg synes ikke det bør handle om å vinne en debatt eller diskusjon. Det trenger heller ikke handle om at man på død og liv må bli enige om noe.

Man kan faktisk være enige om at man er uenige, og så gå videre derfra.