Man høster det man sår - bokstavelig talt

Det er ikke hver dag man spiser selvfisket fisk til middag eller lager trollkrem av tyttebær man selv har plukket. Mulighetene er der, om man har lyst til å bruke tid på slikt.

Nå for tiden bugner det av bilder i sosiale medier av bøtter fulle av tyttebær, kurver med kantareller og trær med grener som er tunge av epler. Det er tid for høst - bokstavelig talt.

Hos oss svinger det fra år til år hva man kan høste i hagen. Det er mye som spiller inn på hvor mye vi får av markens grøde, og ikke alltid så godt å vite hva som fører til at agurkene smaker rart i år eller hva som gjør at kirsebærtreet har rekordmange bær.

Vi tar til takke med det vi får (som er spisende - noe agurkene ikke var), og går nok i gang med friskt mot neste sesong også. I år har jeg plantet blant annet sukkererter, reddik, salat, tomat, agurk og fennikel. Sistnevnte ble plantet så sent at det ikke er sikkert det er noe særlig å høste. Det andre, derimot...

Sukkerertene er som regel "a walk in the park" - de klarer seg selv så lenge de får noe å klatre på. Luksusproblemet i år var at vi var bortreist da de var på sitt beste, og at vi kom hjem til overmodne, trælete belger med sukkererter. Kan spise ertene da, men selv liker jeg smaken på den halvmodne belgen best.

Agurkene har vært et sikkerstikk tidligere, men altså ikke i år. Aner ikke hvorfor de smaker rart, så det får man forske litt mer på...

Tomatene. Det er ikke det at vi ikke har plantet tomater før, men det har ikke akkurat blitt så mange modne. Sånn går det når man bor der man bor og ikke har drivhus (jada, jeg kan ikke forvente noe). Ikke kan jeg flytte de innomhus igjen, all den tid de er plantet i store kasser. Det ender nok med at jeg må plukke dem inn og krysse fingrene for at de modnes der.

Reddiker er kjekke å ha med å gjøre, og kan plantes i perioder slik at man til stadighet kan plukke dem. Salat har vært en positiv overraskelse. I år har vi kunnet plukke inn frisk, grønn salat fra hagen både hjemme og ved fritidshuset.

Årets gulrotprosjekt har vært begrenset til en bøtte. I fjor var det bare ei gulrot som ble noe av, så du kan si at jeg hadde ikke helt tro på dem i år. Nå ser det likevel ut som om det kommer en porsjon fine, små gulrøtter i bøtta. De kan passe sammen med den lille porsjonen med poteter som vi har dyrket. Det ble altså ikke så mye å skryte av i pallekarmen i år, men jeg innrømmer glatt at potetene har blitt særdeles stemoderlig behandlet. Man får det man fortjener.

Den største suksessen i år har nok kommet på bærfronten. Her snakker vi ikke bare kirsebær, men også solbær og tyttebær. Tyttebærene er faktisk særdeles kortreiste, da de vokser på haugen rett bak huset.

Når det gjelder rips, kan vi ikke skryte av det. Her har trolig elgen spilt en stor rolle. Den kom nemlig på ubuden visitt i fjor høst og tok helt frivillig på seg å være gartner. Ikke bare beskar den bærbuskene, men epletreet fikk en ny, ganske skjev sveis for å si det sånn. Epletreet ble i så dårlig humør at det bare kom to epler i år. Ja, du leste rett: 2 epler. Rekorden er på 110, så dette må man kunne kalle et bunnår.

Det heter at man høster det man sår. Jeg tenker at det ikke bare handler om hva man sår, men hva man gjør etter man har sådd også. Her spiller ikke bare vann og eventuell gjødsel inn, men det å pakke inn epletrærne kan være smart.

Jeg synes det er verdt å bruke litt tid på å dyrke og sanke. Jeg gleder meg både over arbeidet i seg selv og å spise det jeg selv har sådd, plukket eller fisket.

Inntrykket mitt er at flere har fått interesse for dette, ikke minst det å sanke fra naturen. Hvorfor ikke? Det står og venter på oss.