- Lukta av en barndom

Det er rart med det, hvor mye man kan få ut av noe så enkelt som lukt.

Hvordan en plutselig følelse av noe i nesen, kan dra deg gjennom en tunnel av minner på rekordtid.

De fleste har vel sin egen historie som de kan kjenne seg igjen i når det kommer til sånt.

Når man kjenner julemiddagens deilige duft komme ut av ovnen, lenge før den står på bordet, så er det som om jula går fra konsept til noe veldig ekte.

Det kan være lukten av et menneske, som er igjen i klærne deres. Det finnes mange av oss som har plagg fra en kjær som er gått bort, fordi vi fremdeles kan kjenne at de er der gjennom nesen.

Det er verken trist eller spesielt, men en helt naturlig del av det å ha et følelsesspekter og en hjerne som fungerer på flere plan.

At man kan finne mange, uendelig mange eksempler på at hjernen kan finne tilbake til noe på rekordtid gjennom lukt, er helt klart. Men jeg skal fortelle dere om et av mine mest spesielle.

Da jeg var liten, hadde besteforeldrene mine i Bonådalen fremdeles et gårdsbruk som var i drift. Noen få kyr var det på båsen, og min bestefar leverte melk til meieriet fra dem.

Det var alltid spennende å se på når melkebilen kom og koblet seg til tanken som var i kjelleren på bolighuset. Den var stor, mye større enn meg, og den var fylt med noe av det beste jeg visste.

Melk, rett fra kua. Ofte fikk man en smak av det magiske som var nede i tanken, før den forsvant til Bodø.

Lite visste jeg at jeg 30 år etter dette skulle få et helt spesielt minne rett i fleisen på en veldig uventet plass.

Tilbake i 2013 var jeg på en reise i Sør-Datoka i USA gjennom en organisasjon. Der bodde vi hjemme hos forskjellige folk gjennom en knapp måned, og det var på alle måter en stor opplevelse.

Men det jeg opplevde bak en sliten låvedør i byen Brookings, hadde jeg aldri i verden forventet.

Her bodde jeg hos en familie med gård, og det var naturlig å få en liten omvisning i de forskjellige delene av anlegget. Jim, som han heter, ledet vei over en regntung gårdsplass, og vi gikk inn i døra til fjøset.

Og der skjedde det altså. En lukt. Den traff meg på to sekunder.

En lukt jeg ikke hadde kjent på veldig, veldig mange år.

Det var som om verden spolte seg tilbake rundt meg. Jeg gikk fra voksen mann til liten gutt. Jeg sto i kjelleren hjemme i Bonådalen, og så opp i min bestefars snille øyne. Jeg så den store øsen som hang på veggen, og som gikk ned i luka øverst i melketanken.

Jeg kunne kjenne smaken av den ennå kroppsvarme melka som kom opp fra dypet, ubehandlet for noe som helst, og sikkert full av både fett og andre godsaker som forsvinner i et moderne meieri.

Jeg var en liten gutt igjen. Bestefar hadde ikke vært død i seks år, han sto og holdt meg i hånda i et av mine aller kjæreste barndomsminner.

Uten å ville det, kom det noen tårer ned kinnet. Det var så ufattelig sterkt.

Jim skjønte neppe så mye av det som skjedde, der jeg sto som en påle og tørket bort reaksjonen på at jeg kjente lukta jeg ikke hadde vært borti siden begynnelsen av 80-tallet.

Og hva var det som utløste dette? Ikke lukten av fjøs og ikke av ku. Men Jim i Brookings og min bestefar brukte tydeligvis samme såpe til å rense utstyret.

Den såpa kommer jeg aldri til å glemme lukten av, så lenge jeg lever.