- Livet med hund

Jeg har en unghund av rasen Golden retriever. Og for de som ikke er spesielt kjent med rasen kan jeg opplyse om at en retriever egentlig bare er en kraftig forvokst og lodden oter med firehjulstrekk og søte ører. Bremser har de ikke, ei heller spesielt god kroppskontroll. I tillegg har denne gylne rasen en hale som sveiper lykkelig i nøyaktig samme høyde som stuebordet.

For de som sitter nå og tenker på å skaffe seg gyllen firbeining så må jeg kanskje også nevne at denne rasen røyter to ganger i året. Seks måneder om sommeren og seks måneder om vinteren. Likevel er den aldri fri for pels.

Vår Aithi kan best beskrives som en 26 kilos koseklump, sirkusklovn og firbeint offroader som klarer å finne badevann i den minste sølepytt. Også der det tilsynelatende er tørt.

Hun elsker både mennesker og dyr, og hun er ikke skeptisk til noen. Faktisk så er noe av det aller beste hun vet å få gjester på besøk. Da går hun nemlig inn i rollen som bestemor.

Hun spretter opp fra godstolen i stua og sprinter rundt for å finne noe å by gjestene. Favoritten er en tøy-torsk og en ubrukt mopp. Når jeg sier ubrukt, så mener jeg at den aldri har blitt brukt til å vaske gulv. Jeg skal ikke gå så langt at jeg påstår at den er ren.

Når døra endelig åpnes står hun fremst i køen og logrer som besatt. Se for deg en karamellpudding med fire føtter og en sveipende hale med en meter lang tøy-torsk i munnen. Omtrent slik ser hun ut.

Før gjestene har rukket og få av seg skoene blir den utvalgte gaven bydd frem. Byr er kanskje ikke den rette beskrivelsen, påtvinger er mer passende.

At gjestene ikke har lyst å ta imot den slimete gaven hun byr på, nei det bryr hun seg lite med. Mye likt som bestemor. Kommer du på besøk til oss, blir du pent nødt til å «holde litt i torsken». Om du ikke gjør det, så blir hun litt fornærmet. Og det triste blikket du vil få da, er verdt noen sekunder med en gjenstand full av sikkel i hendene for å unngå.

Aithi har rukket å bli 16 måneder allerede. Hun er blitt tenåring og med det også litt egenrådig, som tenåringer gjerne er, uansett om de har to eller fire bein.

Vi hentet henne i Hadeland da hun var 9 uker gammel, og man kan si at hun valgte oss. Da vi ankom valpekassa og jeg satt meg på huk var hun den første som tok et superman-stup opp i fanget mitt.

Både jeg og mannen hadde visjoner for dette lille nurket. Helt urealistiske drømmer om hvor veloppdragen hun skulle bli. Det vi ikke tok med i beregningen var at hun skulle snike seg så dypt inn i hjertet vårt og at vi begge er veldig svake for bedende hundeøyne.

De første ukene etter vi kom hjem gikk vi i valpe-tåka. Egne behov ble satt til sides og alt handlet om den lille gule terroristen med kvasse tenner som hang fast i alt. Hun var en piraja på fire bein som synes gulvmatta i stua var den desidert beste plassen å drite på. Hadde vi ikke hatt hund før, og derfor vært gjennom denne prosessen tidligere – så hadde vi nok vurdert å levere henne tilbake. Valpetiden er slettes ikke en idyllisk tid, og det tror jeg alle som har hatt valp i huset kan være enige i. Heldigvis varer den ikke så lenge.

Som du sikkert skjønner, så er hun vår lille families midtpunkt. Alle gode hensikter vi hadde om å ikke ha hund i sofaen eller i senga ble kastet ut av vinduet. Allerede fra første natt sov hun mellom oss i dobbeltsenga, og som tidligere nevnt er den beste stolen i stua hennes.

Uansett hvor mye hun røyter, river over ende eller legger seg i sofaen etter et bad, så er hun den beste hunden i verden. Og jeg ville frivillig gått inn i et brennende hus for å redde henne om det skulle vært nødvendig.

Så til alle som har valp i huset akkurat nå, hold ut- det blir bedre!