Kreften ble jaget bort, men stakk av med livet slik hun kjente det

Det er midt på formiddagen. I løpet av natten har det lagt seg et glitrende lag med tørr puddersnø på bakken. I stua si på Hauan sitter Hilde Solvoll Øzkan (48) og titter ut av vinduet. Det kalde lyset får øynene til å se ekstra blåe ut.

LES OGSÅ: I dag kommer bøssebærerne til Fauske.

Øzkan har kjempet seg gjennom et kreftmareritt. Hun ble diagnostisert med den mest aggressive formen for brystkreft i desember 2013. Hun hadde kommet så langt at hun måtte få det hun omtaler som «full pakke.

«Vi hadde vært i Tyrkia, mannen min og jeg, og hadde nå spist litt for mye. Så gikk vi på vekta da vi kom hjem og tenkte at 'dette her, det går ikke'. Så meldte vi oss inn i Aktiv for Alltid med Bjørn Granum i Bodø.

Så gikk det noen dager før jeg dro til legen. Han kjente etter og så bare snudde han seg, tok telefonen til sykehuset og sa at jeg skulle inn som prioritert. Dette her var en fredag, mandag etterpå var jeg på sykehuset og tok prøver av kulen. Uka etterpå var jeg operert. Så det gikk jo utrolig fort. De sa at jeg hadde en stor fordel i at jeg var i veldig god form. Så det å være i aktivitet betyr derfor fryktelig mye, så jeg savner veldig den biten.»

Hilde måtte altså først gjennom en operasjon. Deretter et halvt år med cellegift, så stråling i fem uker i Tromsø, ett år med Herceptin

«Hva er det?» Spør undertegnede.

Du er i ei boble det året det virkelig står på. Jeg trodde jo det at når jeg ble ferdig med behandlingen, så var jeg ferdig med det her. Jeg visste ikke bedre. Og jeg er glad de ikke fortalte meg hvor mye som skulle komme etterpå.»

Saken fortsetter under bildet:

Mange blir overbehandlet med sterke medisiner for å ta knekken på kreften. Derfor er det også mange som får senskader etter at de i utgangspunktet skulle blitt friske.

- De på sykehuset sa «du skal ha et liv etter det her også. Vi skal ikke ta livet av deg,» og jeg gråt mine modige tårer, jeg var omtrent hysterisk. For du er så redd for at du ikke skal få nok behandling, forteller hun mens stemmen brister.

Øzkan titter opp i taket mens hun forsøker å holde tårene tilbake. Det nytter ikke. Hun bruker noen sekunder på å hente seg inn igjen, men så er det latter som høres fra stuen i Hauan.

- Når man går inn i slike detaljer, er det mye som kommer tilbake. Jeg har ikke noen problemer med å prate om det, men så fikk pappa det nå. Så det ble veldig mye, innrømmer hun mens hun tørker de modige tårene.

For pappaen hennes ble diagnostisert med to separate typer kreft samtidig nå i februar. Han får livsforlengende behandling og datteren følger ham til legen som støtte. Men pappas kropp tåler ikke den samme behandlingen og det er ikke så mye legene kan gjøre for ham.

Gråten kveler hun raskt med latter, dette fyrverkeriet av ei dame. Hun sitter rakrygget i stolen mens hun snakker om det alvorlige temaet.

Saken fortsetter under bildet:

På grunn av cellegiften har hun fått nevropati i hender og føtter. Det er vondt for henne å gå og det kjennes ut som om hun går på grus. Samtidig begynte neglene å falle av,

48-åringen alltid vært aktiv og hun pleide å gå lange turer. Det gav henne livsglede. Nå kan det av og til hende at hun ikke klarer å gå lengre enn rundt svingen i gata hun bor i. For 48-åringen er det en påkjenning ikke å kunne gå. På grunn av at føttene er rammet av nevropati, er det ofte umulig for henne. Smertene medfører at hun ikke kan ha på seg sko, og heller ikke engang sokker.

- Det er et stort problem og et stort savn. Det er mange som ikke tenker over det. Jeg kjenner at jeg savner veldig å være mer i bevegelse. Noen ganger bruker jeg jo mannen min sine sko, men de er jo fire nummer for store. Det er jo ikke alle som har lyst til å gå i mannesko i størrelse 46 når de skal pynte seg, humrer hun.

Saken fortsetter under bildet:

Som om ikke problemene var mange nok fra før, fikk hun kraftig utslag av fatigue, en utmattelsestilstand.

- Det er snakk om å prioritere rett, så det ikke blir for mange dårlige dager. Jeg er veldig sosial og liker folk rundt meg, men må nedprioritere det. I dag har jeg støvsuget her oppe og det er ikke stort. Og så har jeg denne praten med deg, og det blir nok dagen min, forteller hun, stadig like sprudlende.
Finmotorikkeni hendene har også blitt vanskelig etter kreftbehandlingen. Nevropatien sørger i tillegg for smerter.

På grunn av at cellegiften brant hull i netthinna på øyet, sliter hun med å fokusere synet. Hun har hatt tre laserinngrep for å tette igjen hullene, men synet blir ikke slik som det var før.

Alle senskadene er en påkjenning for den tidligere aktive, utadvendte og boblende damen. De hemmer henne og hennes hverdag på mange måter, men hun er stadig like bestemt på ikke å se mørkt på situasjonen.
- Det er en sorg, for man går hele tiden og håper på at det blir bedre. Man har så lyst å tro det. Men så må man være realist og akseptere at det ble sånn, og så gjøre det beste ut av det. Jeg prøver ikke å fokusere så mye på disse tingene, for da blir man bare nedfor, smiler hun varmt.

Saken fortsetter under bildet:

Hun ler høyt av seg selv mens hun plukker fram noen blå postit-lapper fra vinduskarmen. De går fram og tilbake mellom fingrene mens hun sjekker at hun har fått med alt. Behandlingen har svekket korttidshukommelsen, så hun må skrive ned alt som er viktig å huske på i hverdagen.

- Vi skulle reise til Gran Canaria ei uke i fjor og jeg ordnet det her. Og vi møtte opp på flyplassen to dager før tida. Så sier de «men dere skal jo ikke reise før på fredag». Jeg hadde glemt hvor vi skulle hen og alt, skratter hun og legger ansiktet i håndflaten.
Tidligerearbeidet hun som lærer. Nå er hun ufør på grunn av skadene hun har fått etter kreftprosessen.

- Jeg har jobbet som lærer i hele mitt liv, så jeg har vært veldig god på navn og husker lett. Men alt er borte, jeg husker ikke ett navn lenger. Hukommelsen har vært veldig stabilt dårlig. Av og til pleier jeg å si at det har noe å gjøre med at jeg nærmer meg 50, det er jo normalt at man skal bli glemsk. Men den kom litt vel hardt, ler hun. Ansiktet viser ikke tegn til negativitet.

Kroppen hennes har vært gjennom en krig. Til tross for at hun sitter igjen med mange krigsskader, er hun veldig glad for at hun fikk behandlingen. Selv om påkjenningen ble mye større enn hun hadde trodd.

- Jeg har aldri vært noe «henghau» og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått så mye behandling og at det fantes så mye behandling for meg. Og for at jeg har tålt nesten alt, så det er mye å være glad for, men jeg er veldig glad jeg ikke visste hvordan det ble etterpå, smiler hun.
- Det er prisen man betaler for å overleve kreften. Når man tenker på alternativet, er det jo ikke noen høy pris likevel. Det er viktig at det settes fokus på dette med senskader, for det er veldig usynlig.

Helsevesenet har vært eksemplarisk og Øzkan føler seg godt ivaretatt.

- Jeg har følt at jeg har fått ei veldig god behandling og ei veldig god oppfølging. Jeg har opplevd at helsevesenet har vært veldig god på å gjøre meg trygg. Det har vært veldig godt. Man leser mye gærent om helsevesenet, men jeg har bare positivt å si, sier hun.

Nå forsøker hun bare å være innstilt på at livet bare er sånn og gjøre det beste ut av det.

- Jeg lever, tross alt. Det hadde jeg ikke gjort hvis jeg ikke hadde fått den behandlingen. Så det er mye å være glad for også.

Men hun ønsker å gjøre folk oppmerksomme på at selv om hun er kreftfri, betyr det ikke det samme som at hun er frisk.

- Så lenge man er under behandling, så ser folk at du er syk og det blir tatt mye mer hensyn til da. Den dagen man har håret tilbake og man er oppe og går, så skal alt være slik som det var før. Og det er det ikke og det blir det ikke. Jeg har ikke hørt om noen som har klart å få hverdagen sin tilbake sånn som den var.