Knask eller knep?

En kollega av meg var prest i Berlevåg i forrige århundre og fikk noen søte små barn på døra med dette spørsmålet. Han hadde ikke barn, så at det var Halloween hadde gått ham hus forbi. Så han måtte bare si til ungene at han hadde ikke noe knask «…så da må det bli knep i stedet», sa han.

Ungene sto der litt forvirret en liten stund før en av dem spurte «Ja… har du det da?»

Og nå er det plutselig den tida på året igjen. Den tida som ungene gleder seg til, som en del voksne synes er helt grei, som noen voksne misliker sterkt og som handelsstanden gnir seg i hendene over. Naboen i svingen oppe hos oss har begynt for lenge siden. Hagen er dekorert med skjeletter, både av mennesker og hunder som tilsynelatende har hageselskap døgnet rundt. Unger har for lengst begynt å planlegge hvor de skal gå, hvem de skal gå med og ikke minst hva de skal ha på seg. Det er i grunnen mye man kan si om Halloween. Jeg skal ikke si alt det, men litt. Men det viktigste først:

Halloween er jo grunnlag for klassisk pappahumor, først og fremst i form av ordspill som er de samme – og ikke minst like morsomme – hvert eneste år. At vi voksne skal gå rundt i nabolaget, ringe på dørene og si «Hallo, vin!» er naturligvis en tom trussel, men den må sies. Det samme gjelder det at jeg i år ikke gidder å være hjemme den 31. oktober, men skal dra til Østerrike. Hallo, Wien!

Hallowienerpølser til middag, Hallowienerbrød til dessert og så videre og så videre. Det er et lite (hallo)vindu på en ukes tid hvor disse morsomhetene(?) får fritt spillerom, før de må pakkes ned til neste år sammen med pynten.

Så er det jo også sånn at ikke alle er like glad i denne tradisjonen. Noen mener for eksempel at julebukk er «det riktige». Jeg kan for så vidt være enig i at det at ungene kler seg ut, kommer på døra og skal ha godteri kan være litt sært. Nei, da er det bedre med julebukk, som jo er at… eh.. akkurat. Ungene kommer på døra og får kaker eller godteri. Stemningen rundt er kanskje annerledes og tradisjonen for julebukk er kanskje lenger her i Norge, men det er jo ikke store forskjellen. Og så er det jo heller ikke sånn at halloweentradisjonene er splitter nye, selv om det først er de siste årene at de har tatt litt av i Norge.

Tradisjonen med «Trick or treat» Knask eller knep strekker seg så langt tilbake som til 1500-tallet og stammer – ikke som jeg trodde, fra USA, men fra Skottland. Og det er rart med det… Argumentet om at vi ikke skal adoptere en masse amerikanske tradisjoner hører jeg jo stadig og det kan jeg ofte være ganske enig i. Men samfunnsdebattantene som snakker høyt om faren ved å tilegne oss skotske tradisjoner er tilsynelatende i mindretall. Tradisjonen ligner – i den opprinnelige, skotske formen, mye på vår egen julebukktradisjon og det var vanlig at ungene sang eller gjorde en eller annen opptreden for å så bli belønnet med mat eller godteri.

La ungene kose seg, tenker jeg. Personlig setter jeg vel bare sånn passe pris på det, men ungene har det gøy. De har det gøy lang tid i forveien ved å finne kostymer, de har det gøy når de er ute og går og det er jo – i alle fall på Fauske – stort sett ganske uskyldig moro.

Så må jeg jo naturligvis språk-nerde litt. For hvor kommer ordet Halloween fra? For oss i kirkelige kretser så finner vi jo «Hallow» igjen i det engelske Fadervår; «Hallowed be thy name». Så altså hellig. Og «een» er kortformen av even eller evening. Og da har vi altså Hellig aften. Og Heillig-aften ble feiret kvelden før Allehelgensdag som er 1. november. Det er jo i utgangspunktet en god gammel kristen tradisjon som strekker seg helt tilbake til 700-tallet. Da bestemte paven at 1. november skulle være en dag for å hedre alle helgner – altså alle helgners dag. Og kvelden før ble altså «All hallows eve» - alle helliges aften, senere Halloween. Og akkurat det med å feire kvelden før jo god tradisjon for i Norge. Vi feirer julaften, som jo egentlig er kvelden før jul, nyttårsaften som er kvelden før nyttår og St. Hansaften, kvelden før St. Hansdagen.

Men – så kommer jo kirka med sine pragmatiske datoflyttinger. For – å feire alle helgner – det gjør vi jo naturligvis best på en søndag. Og 1. november faller jo på en søndag bare sånn ca. hver 7. gang. Nå ble riktignok ikke fastsettingen av allehelgenssøndag så komplisert som med påske (første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn) så vi feirer første søndagen i november. Da inviteres alle som har mistet noen til å komme til kirken hvor det tennes lys og leses opp navn på de som har gått bort siste året. Det er en fin tradisjon og en søndag med mange følelser og mange gode minner. Så henger det jo – som vi ser – teoretisk sammen med Halloween, selv om det nok ikke føles sånn. Og jeg setter egentlig mye mer pris på minnedag-delen av allehelgen enn på skummel-kle-seg-ut-godteri-delen. Men ser jo at begge etter hvert har sin plass i samfunnet vårt

Jeg gleder meg egentlig mest til
Halloween er over. Ikke fordi jeg synes det
er så fælt. Jeg er som nevnt i kategorien «sånn passe begeistret, bare» men tenker at det må være greit. Men – når Halloween er over – da kan jeg begynne å glede meg til jul!

Ukas spaltist er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.