Kjært barn og navnene

Jeg registrerer i min jobb som journalist at det virker å være en trend for tiden med mange navn på barna. Gjerne to fornavn og to etternavn.

Kanskje foreldrene har vanskelig med å bestemme seg for navn? Eller så synes de rett og slett det er stilig.

Det er ikke bare bare for de små innbyggerne å lære å skrive navnene sine.

Men det går seg nok til med tiden.

Selv har jeg bare ett fornavn, visstnok fordi jeg har to etternavn.

Enkelt og greit. Tre bokstaver. Veldig lett å lære seg å skrive.

Litt verre å lære seg å skrive etternavnet Winther, men jeg tror nok det har vært vanskeligere for andre å sjonglere mellom Eva og «Winther med dobbelt-v og TH».

Det dukker gjerne opp versjoner som både Ewa og Winter.

Skjønner ikke helt at noen tror Eva skal skrives med w, men men.

Det har ikke alltid vært like artig de gangene folk kommer med vintervitser, eller de gangene vi hadde om Eva og Adam på skola.

I voksen alder opplevde jeg omsider å treffe på en Adam.

I jobbsammenheng altså, og betydelig yngre enn meg. Et morsomt sammentreff.

Jeg håper ikke han har opplevd slike «artige» navnevitser med navnet sitt.

Eva er ikke av de mest vanlige navnene, og når det en sjelden gang dukker opp i avisoverskrifter, kan man ikke unngå å legge merke til det.

Må si jeg syntes det var litt skøy å lese i Saltenposten at «Eva innfridde på Rognan».

Så kan jeg jo fundere på hvordan jeg innfridde, i og med at jeg ikke var på Rognan den kvelden.

Hvis jeg en sjelden gang opplever at noen vitser med navnet mitt nå, så har jeg alltids en spøk klar i retur.

Eller når jeg ringer rådmann Winther i Sørfold.

Da kan jeg alltids svare ham med «Ja, det er Winther her også», når han presenterer seg i telefonen.

Det er nok noe han aaaldri har hørt før.

Jeg vokste opp med skiløpere som Nina Skeime, Anette Bøe, Trude Dybendal og Ove Aunli.

Det var alltid artig når vi var på skitur med familien og mine søsken Nina «Skeime» og Ove «Aunli» spurtet av sted i skisporet.

Ekstra artig var det når vi hadde bekjente med oss, gjerne en Anette «Bøe» og en Trude «Dybendal».

Selv måtte jeg bare velge meg et navn, siden det ikke var noen på den tiden som het Eva og gikk på ski.

Når det gjelder å skifte navn, eller ønske at man het noe annet enn det man het, så husker jeg en periode at jeg og min venninne Line skulle ønske at vi hadde et til fornavn.

Hun hadde også bare ett fornavn, men to etternavn.

Siden jeg visste om ei som het Liv Katrin, som bare brukte navnet Liv, og ei som het Beate Kristin, men bare brukte Beate, så adopterte like gjerne jeg og venninna mi disse navnene.

Dermed «het» vi Eva Katrin og Line Kristin en liten stund.

Når det gjelder det å spøke med sitt eget navn, så må jeg vel innrømme at jeg av og til tar initiativ til navnespøken selv.

Som vitsen, eller glupisen som vi kalte det på den tiden, som jeg hadde på russekortet mitt:

Der hvor ingen Eva finnes, er det intet paradis. Heller intet syndefall.