- Keiserens nye klær

Keiserens nye klær var så fine at dumme eller inkompetente folk ikke kunne se dem. Klærne eksisterte selvfølgelig ikke, men alle lot som de så dem for ikke å virke dumme. Et barn avslører at Keiseren ikke har klær på seg, og alle skjønner at de er blitt narret. Allikevel fortsetter keiseren prosesjonen som om ingenting har hendt.

Jeg er ikke helt sikker på hvor H. C. Andersen hentet inspirasjonen fra i 1837, men er nok relatert til narrative fra øvrigheta og overklassene i samfunnet på den tiden.

I dag er nok narrative fra myndighetene litt annerledes, men prinsippene er de samme. Å lure folk til å tro at vedtakene de gjennomfører skal være til det beste for folket. Narrative gjennomføres i valgåret av politiske partier.

Det er ikke måte på velstand og fine løfter. Da er politikerne folkets kvinner og menn, og staten for folket. Så blir de valgt av oss normale undersotter, som ikke skjønner vårt eget beste. Når maktmenneskene har nådd sine taburetter, er ikke lenger staten for folket, men folket for staten. Vi ser heller ikke keiserens nye klær, men later som.

Eksemplene er svært mange, men jeg vil ta frem noen av de meste ekstreme. Vi kjøper El-biler i høyt tempo, og med myndighetenes velsignelse. Selvfølgelig er El-biler bra, for Norge, men forverrer CO2 utslippet til atmosfæren. CO2 utslippet i produksjonen fra en av disse bilene, og spesielt batteriene representerer utslippet fra en dieselbil i 10 år. Det finnes også god dokumentasjon for dette.

Stemningen hauses opp med fortellinger om tusenvis av arbeidsplasser ved etablering av batterifabrikker uten tanke på enorme CO2 utslipp fra gruvene som skaffer de spesielle jordartene og metallene.

Det legges CO2- avgifter på alt utslipp fra fossile energikilder, men det hjelper ikke mot utslipp. Det blir bare dyrere å reise. Nå legges det kanskje ut kabler til plattformene i Nordsjøen for å koble dem til landsstrøm. Deretter sendes gassen som ellers ville produsert strøm, ut i Europa. Det hjelper for Norge, men ikke for klimaet.

Så er det også blitt veldig attraktivt for bedriftene å ha en egen miljøprofil. Her er det også mange eksempler. Noen ganger er dette så idiotisk at man rett og slett må le av det. I butikken finner man en liten boks som kalles rislunsj. Den kan koste 9 kr. Boksen er av plast og den brettes for å legge sausen over riskremen. Når boksen er brettet viser det seg at det er limt en skje på siden av den. Før var denne skjeen av plast, men nå leveres den i tre. Det er miljøprofilen til Tine. Dette er faktisk noe av det dummeste jeg noen gang har sett. Det er for det første ingen miljøgevinst å lage en skje som ingen kan spise med, fordi den er altfor liten, og man på stikke fingrene ned i boksen for å få opp riskremen.

Det finnes også bestikk i tre. De er rett og slett ubehagelige å spise med. Også en miljøprofil uten relasjon til miljøet for øvrig. Slike saker brukes ofte av bedrifter på samme måte som keiseren brukte klærne. – Se på oss. Vi har en miljøprofil.

Egentlig spiller det ingen rolle for klimaet om vi har en miljøprofil eller ikke. Samme gjelder om vi kjører el-bil eller fossildrevet. Norge slipper ut ca. 1 promille av alt CO2 utslipp på kloden. Kina slipper ut 300 ganger mer enn Norge. Det skal de gjøre fram til 2030.

I dag er det ikke klimaet som er i fokus lenger. Faren for at krigen i Ukraina kommer til resten av Europa er overhengende. Sannelig ser det ikke særlig lyst ut. Flere enn meg er ganske engstelig for den videre utvikling.

Galningen gir seg nok ikke før verden står i flammer.

Ukas spaltist er oppvokst på Strøksnes og er 67 år. Han jobber som byggeleder i Kystverket. Han bor i Hauan, er gift med Anne, har to voksne barn og tre barnebarn. Han trives best ved et fjellvann en fin sommerdag. Han har skrevet to bøker ”Hulejæsene i Horndalen” og ”NI LIV og full av faen”.