Kampen mot den helvetes kreften

Det er vanskelig å forstå hvordan akkurat den følelsen må være. Følelsen av å kjenne en kul som ikke skal være der, eller en av de andre indikatorene på at det mange frykter mest, faktisk kan være en realitet.

Kreft. Den helvetes kreften.

Det er ikke mange sykdommer som har den samme
kvalmende følelsen innbakt i navnet sitt som kreft.

Det er jo veldig nært et av de mest positive ordene vi har. Kraft er symbolet og beskrivelsen av overskudd og evne til å gjøre noe. Kreft er det totalt motsatte.

Hvert eneste år får over 35.000 nordmenn diagnosen svært mange frykter. Det er et tall som øker for hvert eneste år som går, og innen fylte 80 år, vil fire av ti nordmenn få kreft.

Grunnen til det er imidlertid ikke så skremmende som man kanskje tror. Vi blir nemlig eldre og eldre her til lands, og kreft, som mange andre sykdommer, er ofte relatert til alderdom.

Akkurat som statistikken over tilfeller går opp, går tallene for dødsfall ned. For femti år siden døde dobbelt så mange av en eller annen form for kreft enn i dag. Det er intet mindre enn helt enesående tall. Det finnes knapt en sykdom som har hatt en større økning i overlevelsestilfeller enn kreft.

Hovedgrunnen til det er fokus. Enorme beløp skaffes til veie og brukes i kreftforskning. Det er ingen tvil om at ressursene som legges ned, også betyr at det gjøres framskritt.

Problemet med kreft, er at selv om de mange variantene av den har det samme prefikset til slutt, er det snakk om helt individuelle sykdommer. Det er ikke sånn at man kan finne en mirakelkur for kreft alene. Til det er variantene alt for forskjellige.

Men det betyr ikke at det ikke skjer ting. Bare på de siste ti årene er det en langt større sjanse for å overleve enn før. Det kan høres kort ut, men ti år innenfor onkologi, er for en evighet å regne.

Men uansett, selv om man kan finne mye trøst og støtte i tall, så er de bare det. Det kan ikke fjerne følelsen av en positiv kreftdiagnose.

Følelsen av å stå inne i en gladiatorarena, med kun et sverd i hånda og en kamp for livet foran seg.

Kampen mot den helvetes kreften.

Den kjempes til det fulle hver eneste dag av alle de modige syke der ute, og for ikke å snakke om alle de som har valgt kreftfeltet som sin yrkesvei. De som står i det når alle andre vil gi opp. De som holder i handa når det er som verst, og som kan få smerten til å forsvinne.

Vi skal alle sammen være glade for at det er noen som orker å stå i det. Jeg vet med hundre prosents sikkerhet at jeg ikke hadde greid det.

Lørdag skriver vi om Lill-Monica Pedersen i Saltenposten. Det har vi gjort tidligere også. I løpet av sine 33 år, har hun vært igjennom ikke mindre enn fem runder med kreft og påfølgende behandling.

Der er jo som at man ikke skulle tro det var mulig.

Men hun vet at det eneste som kan være med på å hindre at andre skal sitte igjen med den samme opplevelsen, er å fortelle om det. Få folk til å sjekke alle tegn på at det kan være noe galt.

For om det er én ting som er sikkert, er det noe som dramatisk øker sannsynligheten for å overleve en kreftsykdom, er det å oppdage den tidlig.

Sjekk deg, og vær med på å vinne kampen mot den helvetes kreften.