Jul med bismak

Det ligger et teppe av myk snø over landskapet. Tunge greiner bukker ned mot bakken. Mørket har senket seg varsomt over den lille bygda, og alle lyder er pakket inn i vatt.
Ei lita jente følger etter moren sin på vei ut av butikken. De setter seg inn, og fra baksetet i en lys Toyota Carina glitrer det spent i øynene på barnet. Hun har blitt lovet et vakkert skue. De skal kjøre en omvei sånn at datteren får se julehuset.

Det begynner å bli noen år siden, men jeg husker godt hvordan det glødet fra lyslenka som fulgte hele taket, rundt verandaen og ned takrenna. Den hvite snøen glitret mot de vakre lysene.
Huset stod fram som et magisk slott der jeg satt i bilen og drakk inn synet av julemagi.

I dag er dette et helt vanlig syn, og ikke noe man trenger å valfarte for å få oppleve. Både i by og bygd pynter vi husene våre med lyslenker og stjerner i vinduene. Flere har fått sansen for dekorative julefigurer eller grønne trær med lys i.
Smaken er som alle vet delt; som baken, og når neonlysene flasher mot deg som om du var på diskotek er det ikke enkelt for meg å skjønne hvor julestemninga finnes, men hver sin lyst og så videre.

Gjennom hele desember har det blitt vanlig å slå på stortromma, og pynte både innvendig og utvendig mens vi venter på den største fråtsedagen av dem alle; julaften. En dag hvor gavehaugen rekker nesten like høyt opp mot taket som treet.
En kveld som får kredittkortgjelda til å dirre gjennom hele vårt langstrakte land. En tid som står i grell kontrast mot den virkeligheten som råder mange andre steder i verden.

Nobels Fredspris ble nylig delt ut til to mennesker som jobber for å stanse seksualisert vold brukt som krigføring i land som Kongo og Irak. Vi applauderte og tørket tårer, og var skjønt enige i at dette var en velfortjent fredspris.
Så ruslet vi ut på gata igjen, og handlet smarttelefoner, nettbrett og klokker til våre utvalgte. Med batteri produsert fra mineraler som med stor sannsynlighet er utvunnet under uverdige og skadelige forhold. Men hva skal en stakkar gjøre?

Jeg elsker jula. Magien som følger med. Lysene som glitrer opp den mørke hverdagen. All den deilige maten som samler familiene. Roen som senker seg (når gavene er pakket opp og ungene har stupt i seng...). Det vakre treet med stjerna på toppen. Høytidelig stemning når finstasen kommer på.
Jula er ei fin tid. Jeg tror vi kan ha godt av det felles prosjektet som julehøytiden og feiringa er.

Men kloden vår tordner mot klimatiske forhold vi ikke fatter omfanget av, og jeg kan ikke for at lutefisken gir en stadig skarpere bismak av dårlig samvittighet år for år.
En venninne av meg lurte på om jeg ville bli med og handle her om dagen. Det var halv pris på hele butikken. Hun sendte bilder av nydelige ting. Jeg var nesten på tur ut døra. Så stanset jeg opp. «Trenger jeg alt dette, eller er dette noe jeg ønsker meg?»
Jeg tror vi med fordel kan stille dette spørsmålet oftere til oss selv. Gjennom hele året. Det er forskjell på behov og ønsker. Og vi har godt av å ønske oss noe, og vente lenge før ønsket innfris.

Hva er julens egentlige budskap? Det er ikke statussymboler, lånte penger og sjokkerende strømregninger.
Julens budskap er fred og kjærlighet. Fred på jord, der hvor alle menneskene bor. Kjærlighet og omtanke for hverandre. Jeg elsker jula. Når desember ønsker velkommen er jeg rett tilbake til den lille jenta som satt beundrende i baksetet og opplevde julens magi. Jeg har lyst til å pynte huset mitt slik at det glitrer mot hvit snø og mørk himmel.

Gleden bobler i meg over all den vakre pynten. Men er det egentlig i tråd med julens budskap om fred på jord, og kjærlighet overfor alle de som bor her? Slekters gang og de som skal komme etter oss?
Kanskje vi med fordel kan legge inn litt ettertanke innimellom alt stresset. Gi litt av julekaka til de som ikke har like mye som oss. Noen gaver som varmer. Og stoppe opp og spørre oss selv hva vi egentlig trenger. Hva våre handlinger bidrar til.
Jul blir det uansett. Og jeg ønsker meg det jeg har ønsket meg siden jeg var ei lita jente med lyse krøller i håret. Fred på jord.