Jegernes unødvendige «rekreasjon»

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

En art hvis atferd har utviklet seg i en retning der naturgitte begrensninger overskygges av en herskerkultur som har som overordnet mål å legge under seg hele planeten på bekostning av alt annet liv? Vår etikk og økologiske moral burde vel lede oss i en annen retning, eller må det være slik at planetens naturgitte grenser utfordres før det settes en stopper for vårt økologiske overmot?

Menneskets landbruksrelaterte arealbruk, hovedsakelig kjøttproduksjonen, er den største årsaken til tap av arter, ifølge FNs naturpanel. Den nest største årsaken til utryddelse er direkte utnytting i form av jakt og fangst.
En studie fra 2014 viser at totalt har ville dyrepopulasjoner globalt sett blitt redusert med mer enn halvparten i løpet av de siste 40 årene.

Ville pattedyr utgjør til sammen ca. 4 % av planetens biomasse, mennesker ca. 36 %, og husdyr i kjøttindustrien ca. 60 %. Mennesker er for øvrig ansvarlige for tap av 83 % av alle ville dyrearter.

Synes da en menneskelig regulering av de ville dyrene rasjonelt og vitenskapelig forankret?
En studie fra 2019 dokumenterer at jakt, fangst, fiske og flatehogst, bl.a. for å omgjøre areal til landbruk, er en direkte trussel mot planetens naturlige, biologiske mangfold. Over 4 500 arter trues direkte av utnyttelse. En av vår tids største trusler mot både hav- og landdyr er menneskets såkalte «høsting».

Jegere ynder å betegne sin blodige hobby «rekreasjon». Aktiviteten søkes rettferdiggjort av en skapt myte om at naturen må forvaltes gjennom «uttak» av ville dyr av ulike slag. I Norge er 19 pattedyrarter og 79 fuglearter truet, eller nær truet.

Forvaltningsideen bygger på en idé om at naturen ikke evner å forvalte seg selv, og derfor må ha hjelp fra oss mennesker. Dette savner imidlertid forankring i både vitenskap, og økologiske realiteter.

Jegernes selvoppfattede eierskap til viltet, og den naturen der disse har sitt naturlige og rettmessige tilhold, handler ene og alene om økonomi og en utpreget antroposentrisme. Rovdyr ansees som en jaktkonkurrent, og etterstrebes utryddet med alle midler. Resultatet er at rovdyrene holdes på et helt marginalt og truet nivå. Jegerlobbyistene forlanger at politikerne gjør de nødvendige vedtak for å sikre at de får ha viltet for seg selv, uten nevneverdig konkurranse fra naturlige predatorer.

Vi står nå midt i en miljø- og naturkrise, og utallige forskningsrapporter bekrefter at de ville dyrene er under press. Ideen om at ville dyr må forvaltes for å unngå at de blir «for tallrike» er absolutt ikke vitenskaps- eller kunnskapsbasert. Faktum er at naturen evner å balansere seg selv gjennom sine selvrefererende, biologiske mekanismer, og behøver i så måte ingen menneskelig regulering.

Det er naturens til enhver tid tilgjengelige ressurser som avgjør en populasjons størrelse. Altså vil ingen vill populasjon vokse til et nivå utover naturens bæreevne. Jakt blir derfor å anse som en unødvendig aktivitet for artenes bevaring og balanse, ei heller bidrar den til å bedre naturens bæreevne.

Det er nå på høy tid at mytene knyttet til menneskelig «forvaltning» og regulering gjennom jakt forkastes. Jakt må ses på som den unødvendigheten det er i en moderne opplyst verden. Altså en blodig hobby som er en ren trussel mot de ville dyrene midt i en naturkrise.

Til ettertanke vil jeg avslutningsvis sitere Luc Ferry: «Naturens harmoni er det øyeblikk, hvor kaos blir orden, uten at mennesket griper inn og framtvinger den.»